Hvorfor jeg egentlig vil snakke dansk
Som sørlending oppvokst på østlandet blei jeg ofte kalt “danskepølsa” i oppveksten (logisk nok). (Og som en sidekommentar, en av de som oftest kalte meg dette, hadde det svært lite heldige navnet Ole-Guttorm. Snakk om å sitte i glasshus!)
Lingvister er ofte opptatt av å stagge folks lyst til å rangere språk som “bedre” eller “dårligere” til å uttrykke ting. “Norsk er et fattig språk” sier folk, og så kommer en sur lingvist og sier nei det er det ikke fordi sånn og slik og faktisk så er det veldig problematisk å telle ord og så videre.
Eller “tjekkisk er verdens vanskeligste språk” sier de kanskje (noen sa dette til meg en gang, jeg sverger!). Og så kommer det en lingvist og sier at morfologi er en type kompleksitet, men språk kan være komplekse eller mindre komplekse på mange måter, og sånne ting er vanskelig å måle og så videre og så videre helt til alle tenker “shiish, hvem slapp inn denne surmaga party pooperen?”.
Dette var en lang og kronglete måte å komme til temaet på. Temaet er yndlingsspråk. For selvsagt kan lingvister ha yndlingsspråk! Mitt personlige er dansk. Det føles litt stusselig i blant. Man har jo en følelse av som lingvist at hvis noen spør en om ens yndlingsspråk så må man svare Khoisan eller Nizaa eller Piraha eller noen eksotisk som ingen har hørt om, med klikkelyder eller ergativ eller i det minste aspekt!
Men jeg liker best dansk. Det høres så morsomt ut. De gjør så mye stilig. For eksemplel måten de begynner utrolig mange setninger med “men”. Det lille ordet “nåh” som kan bety alt mellom himmel og jord. Og sist men ikke minst: Verdens vakreste ord: Fjumre. Sukk
Vel… ordentlig dansk er bedre enn bokmål, iallfall……….
Ellers er jeg litt glad i ergativspråk.
Hadde ikke trudd det var så mange som hette Ole Guttorm, faktisk. (Har googla litt.)
Lars Finsen
desember 2, 2011 ved 15:06
Enig i at ergativ er veldig tøft!
Ifølge ssb er det 14 menn som har Ole Guttorm som fornavn, haha. Mer enn jeg hadde trodd. Guttorm er egentlig et veldig bisart navn. Boysnake liksom ;P
Eli Anne
desember 3, 2011 ved 20:10
Er ganske glad i nederlandsk, med dei fantastiske diminutivane. Dei kan setja -tje-lyden på slutten av alle slags ord for å gjera dei litt «mindre» eller koselegare eller mindre bastante osb. T.d. er det høflegare å spørja etter eit «biertje» enn ein «bier». Og ein gong kom ein avisseljar som jobba for «Het Parool» opp til meg og spørte om eg ville ha ein «Parooltje»
foo
desember 2, 2011 ved 15:23
Godt poeng, diminutiver skulle vi hatt mer av på norsk.
Eli Anne
desember 3, 2011 ved 20:11
Diminutivar er søte. Eg hugsar ein gong før EU-utvidinga, då dei framleis kontrollerte pass ved innreise til Latvia. Ein gong kom det ein latvisk grensevakt og spurte om han kunne få sjå «dei små passa»: «Pasītes, lūdzu!»
Anonym
desember 2, 2011 ved 15:39
Diminutivar er søte. Eg hugsar ein gong før EU-utvidinga, då dei framleis kontrollerte pass ved innreise til Latvia. Ein gong kom det ein latvisk grensevakt og spurte om han kunne få sjå «dei små passa»: «Pasītes, lūdzu!»
Sturla
desember 2, 2011 ved 15:39
Den vedtatte sannheten om at alle språk er like komplekse, vanskelige, ordrike osv. er dog minst like spekulativ som motsatsen. Et språk, slik det løst defineres av de som bruker det innenfor en bestemt tidsperiode og på et bestemt sted, må jo nødvendigvis kunne ha egenskaper som gjør det ulikt andre språk med hensyn til en eller flere av disse egenskapene. Når man legger til at verdensanskuelsen som er på moten i Norge er at “alt og alle er like”, aner man konturene av en viss ideologisk påvirkning…
David Oftedal
desember 3, 2011 ved 10:10
Det er i kvart fall ingen språk som er ueigna til diskusjon om noko som helst emne, sidan grunnprinsippet for menneskelege språk er at dersom du ikkje har ord for å uttrykkje eitt eller anna, er det berre å finne det opp.
Lars Finsen
desember 3, 2011 ved 15:34
Såpass kan vi være enige om, men se min fotnote om “Turing tarpits” under.
David Oftedal
januar 16, 2012 ved 16:01
Det er vel ingen som sier at alle språk er like ordrike?
Og en nullhypotese om at alle språk er ca like komplekse, syns jeg er helt rimelig, og ikke det minste spekulativt. Det er opp til de som mener noe annet å presentere evidens for sin påstand. Så…post det hvis du har det. Men det tror jeg ikke du har.
Eli Anne
desember 3, 2011 ved 20:13
Til gjengjeld er den omvendte nullhypotesen heller ikke dum. Dersom vi løst definerer “kompleksitet” som omtrent hvor mye hjernekapasitet som må ofres for å snakke et språk omtrent slik det store flertall av talerne snakker det, så er det jo ikke umiddelbart noen grunn til å tro at alle språk har landet på akkurat samme nivå. Det er mulig lingvister vet om noe slikt (Chomsky snakker jo om et slags språk-instinkt?), men vi andre har i alle fall til gode å få vite om det.
Lars Finsens poeng om at alle språk teknisk sett KAN brukes til å uttrykke hva som helst illustrerer også at det er snakk om to forskjellige spørsmål.
Når folk sier at “Norsk er et fattig språk” mener de ikke at norsk er et språk som mangler hypotetisk uttrykkskraft, men at norsk er et fattig språk slik det faktisk snakkes og skrives. Det er heller ingen helt urimelig antagelse – Det er jo naturlig å anta at et land med en befolkning på størrelse med en by i utkanten av verden og et globalt språksamfunn med flere hundre millioner medlemmer har en ulik bredde og grad av variasjon i tingene de finner på å skrive og snakke om.
Som en fotnote kan det nevnes at denne diskusjonen har en parallell i programmeringens verden. Programmeringsspråk generelt deler den egenskapen at de er “Turing-komplette” – De kan alle brukes til å utføre de samme beregningene. Men det finnes noe som heter “Turing tarpits” – Språk som teoretisk sett er fullkomne og kan beregne hva som helst, men som i praktisk bruk er fullkomment uegnede. Mon tro om det har eksistert noen “Turing tarpits” blant historiens naturlige språk.
David Oftedal
januar 16, 2012 ved 16:00
↑
A propos det ovennevnte; det kunne være interessant å vite hvor stort ordforråd de har i Pirahã…
David Oftedal
desember 3, 2011 ved 10:52