Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Min penis vil spandere deg en drink

leave a comment »

Min venninne Mari kjøpte seg ny mobiltelefon for en stund siden, og samtidig med at hun ble den lykkelige eier av en ny telefon, ble hun den litt overraskede eier av et blad kalt «Mobilguden»; et lite hefte med bilder av bakgrunner, ringetoner og andre virtuelle greier man kan betale for å få tilsendt til mobilen sin.


Det er mye fantastisk å se i Mobilguiden, men den desidert mest fascinerende tingen er et bilde som man kan bestille og sende til vennene sine (kanskje ikke til alle vennene, det er nok et valg hver enkelt må ta). Bildet ser slik ut:


«Min penis vil gjerne spandere deg en drink» lyder bildeteksten. I tillegg til å være underholdene (og litt forstyrrende) i seg selv, er dette av lingvistisk interesse. Hvorfor? Verbet spandere har vanligvis et subjekt, et objekt og en preposisjonsfrase, som i setningen Kong Harald spanderte rusbrus på Nelson Mandela, der Kong Harald er subjekt, rusbrus er direkte objekt, og der Nelson mandela er den som blir påspandert, noe som uttrykkes ved hjelp av preposisjonen .

Så langt, så godt. Denne måten å uttrykke hvem som drar nytte av en handling, kan på norsk uttrykkes enten på denne måten, (altså ved hjelp av en preposisjon), eller ved hjelp av en ditransitivkonstruksjon. I ditransitivkonstruksjoner har vi TO objekter, et indirekte og et direkte, der det indirekte ofte kalles benefaktiv – det refererer nemlig ofte til den eller de som drar fordel av, eller nyter godt av en handling. Det mest typiske ditransitive verbet er gi, som i setningen mesterkokken ga østfoldingene en matleksjon og Einar Ludvig Jensen ga arkeologene en svært gammel pilspiss av jern*.

Hvis det hadde vært så enkelt at noen verb alltid var «ditransitive», mens andre bare var «transitive», hadde et fenomen som det vi ser eksempel på i Mobilguiden vært vrient å forklare. Hvordan kan det ha seg at et verb plutselig kan få et ekstra objekt? Har vi å gjøre med et nytt verb spandere, som ligner det gamle spandere men som er ditransitivt? Mange lingvister bruker det de kaller for konstruksjoner for å forklare slike fenomener. Uten å bli for teknisk, kan vi si at en konstruksjon er en «lært forbindelse mellom form og betydning» En slik forbindelse kan være ett enkelt ord, som sol, der en som kan norsk har lært seg at lydene [s] [u] og [l] tilsammen betyr ‘den varme dingsen oppe i himmelen’. Men konstruksjoner kan også være større enn ett ord, og ha «tomme» plasser som kan fylles inn av ord man velger selv. Ditransitivkonstruksjonen er en slik konstruksjon, og vi kan framstille den på følgende måte:

[SUBJEKT / VERB / INDIREKTE OBJEKT / DIREKTE OBJEKT]

Hvilke verb som kan opptre i konstruksjonen, varierer mellom talerne. I Nord-Norge er de for eksempel veldig liberale, i hvertfall sammenlignet med meg, som bruker ganske få verb i denne konstruksjonen. De sier ting som «han kjøpte henne en genser» eller «han bakte meg ei kake», noe jeg aldri ville funnet på. Det som gjør at mange vil stusse over «min penis vil gjerne spandere deg en drink» (bortsett fra at peniser vanligvis ikke kjøper drinker til folk), er at verbet spandere ikke pleier å forekomme i konstruksjonen. Vi skjønner likevel hva det skal bety, fordi vi kjenner konstruksjonen, som har en fast betydning.

*setningene er funnet ved et Google-søk i norske sider på strengen «* ga * en *» (var det forøvrig bare meg som leste pil-spiss som pils-piss?)

Written by Eli Anne

juni 29, 2008 kl. 15:06

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: