Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for oktober 2008

Språkprat!

leave a comment »

Jeg kom nettopp hjem fra det mest eksellente arrangementet i historien: språkprat – temakvelder om språk som arrangeres av språkstudenter ved universitetet i Oslo (hovedsaklig lingvistikkstudenter). Vi skal prøve å få til månedlige møter, der en eller flere frivillige holder innlegg om hva de måtte ønske som har (løselig) med språk å gjøre.

Denne gangen var det Jenny Graver som holdt innlegg, om sitt doktorgradsprosjekt om den syntaktiske utviklingen fra passiv til upersonlig i irsk. Det var vanskelig, men spennende!

I tillegg fortalte jeg litt om denne bloggen, og prøvde å rekruttere folk til å skrive her. Jeg har sendt ut e-post-invitasjoner til de jeg har adressene til (så sjekk e-posten deres!), men hvis noen fler vil ha mulighet til å poste, så send meg en mail på elipanne (at) gmail.com, så legger jeg dere til som bidragsytere!

Reklamer

Written by Eli Anne

oktober 9, 2008 at 21:07

Publisert i administrasjon

100,000,000 ord for snø, men ingen ord for "lettlurt"

with 5 comments

Ifølge denne bloggen vet alle at samene har 60 ord for snø. Jeg må innrømme at jeg ikke visste det, men så kan jeg heller ikke noe særlig samisk. Jeg kan imidlertid nok om språk (og om folks behov for å si dype og innsiktsfulle ting om språk) til at alarmklokkene umiddelbart begynner å kime når jeg leser påstander som dette.

En myte som har blitt så etablert i kulturen at den nærmest er en opplest og vedtatt sannhet, omhandler en annen folkegruppes utallige ord for snø, nemlig eskimoene. Jeg tør vedde på at man kan slenge ut et hvilket som helst antall ord for snø, og de fleste vil nikke klokt og si ja og ha. KFUK/KFUM-speidernes nettside slår blant annet fast at «Eskimoene har over hundre ord for snø (men ingen ord for krig).»

Problemet er at det ikke stemmer. Laura Martin, en antropolog ved Cleveland State University, publiserte en artikkel i American Anthropologist i 1986 (Nr. 88, 418-423), der hun avkrefter myten og forklarer hvordan den har oppstått. Geoffrey K. Pullum oppsummerer i sin bok the great eskimo vocabulary hoax:

The tale she tells is an embarrassing saga of scholary sloppiness and popular eagerness to embrace exotic facts about other people’s languages without seeing the evidence. The fact is that the myth of the multiple words for snow is based on almost nothing at all. […] People cannot be persuaded to shut up about it either. (Pullum 1991: 162/165)

Pullums essay kan leses her, og han oppsummerer mytens reise fra Franz Boas’ handbook of north American indians (året er 1911, antallet ord for snø: 4) via Benjamin Lee Whorfs artikkel «Science and linguistics» (året er 1940, antall ord for snø: 7), og videre og videre, til hele 50 i Lanford Wilsons «the fifth of july» (1978) og ikke færre enn 100 i en artikkel i New York Times i 1984. Men som Rolf Theil skriver:

Grønlandsk [har] berre to ord for snø – quanik ‘snø som fell’ og aput ‘snø som ligg på jorda’ (Theil 2007: 211).

Myten om alle ordene for snø har muligens oppstått fordi eskimospråkene er såkalt polysyntetiske, det vil si at hvert ord som oftest består av mange morfemer. De har et stort antall bøyingsaffikser, og kan ofte uttrykke det som tilsvarer en hel setning på norsk ved hjelp av ett ord. Å telle «ord» for noe som helst på slike språk sier derfor like lite som å telle setninger på norsk.

Ok, så eskimoenes ord for snø er en myte. Hva så? Med det mener jeg, hvis det hadde vært sant, og eskimoene hadde hatt en milliard trilliard ord for snø, hva så? Hadde det vært så veldig interessant? Folk som holder på med hester har mange ord for alle de små bøylene og stroppene på salen, ord for mannehester, damehester, kastrerte mannehester, hester med forskjellig mønster på pelsen, ord for gangartene til hesten og så videre og så videre. Ord jeg ikke kan. Whoop-dee-doo. Folk som er interesserte i bondage har sannsynligvis masse ord for alle de små lærpiskene og duppedittene sine, uten at det er særlig oppsiktsvekkende.

Dette er kjernen i myten om eskimoene og snøen deres. Man tror at man deler en fundamental innsikt om folks natur gjennom denne påstanden. Folk har mange ord for ting som er viktige for dem, derfor har eskimoene (og samene, ifølge linken på begynnelsen av denne posten) mange ord for snø, tyskerne har mange ord for byråkrati, latinamerikanerne har mange ord for…å danse salsa? Uantett hva en kultur er kjent for, så har de i folks generelle oppfatning mange ord for dette fenomenet. Det har blitt en klisjé; noe man sier for å påpeke egenskaper ved en gruppe heller enn å si noe genuint om de språklige kjennetegnene deres. Faktisk er det uttrykk som dette som er opphavet til uttrykket snowclones, via uttrykk som følgende (hentet fra Language Log):

If Eskimos have dozens of words for snow, Germans have as many for bureaucracy. [The Economist, October 11th, 2003, p. 56, col. 2]

Slike uttrykk gjenspeiler en tankegang om at språket og tanken er tett sammenvevd og at hvordan folk snakker sier noe om hvordan de tenker, eller til og med styrer hvordan de tenker eller ser verden (i sin sterkeste form er denne hypotesen kjent som Sapir-Whorf-hypotesen). En slik påstand er problematisk, i hvert fall i sin sterkeste form. Det har ikke blitt påvist noen særlig effekt av en slik type. Jeg sier ikke at det ikke finnes noen slik effekt, men det er en sterk tendens til å bare anta at den er der, og å anta det på en svada-aktig og banal, og ofte veldig romantiserende måte, særlig overfor folk som sees på som «naturfolk», som eskimoer og samer.

Samisk har innpå 60 ord for «snø» alt etter hvilken tilstand den befinner seg i. For mennesker ute i naturen er det en kode til forståelse i ethvert slikt ord […]. Rikdommen på naturord kan også brukes i overført betydning til å gjelde forhold mellom mennesker, mellom mennesker og dyr, mennesker og samfunn osv. […] Gjennom språket transformeres således informasjoner av livgivende betydning for samene. (http://alligatorill.blogspot.com/2005/10/vet-du-at-det-finnes-60-ord-for-sn-p.html, mine uthevinger)

Vet dere hva annet som transformeres gjennom språket? Ren og skjær svada av livgivende betydning for bloggere. Ugh.

Written by Eli Anne

oktober 9, 2008 at 12:20

Suspekt dokke?

with 4 comments

Hva i all verden er det denne dokka sier?

Dette høres ut som et tilfelle av auditiv pareidolia for min del. Jeg har hørt på klippet mange ganger, og kan ikke si meg enig i at det er opplagt at den sier «islam is the light». Siden jeg leste før jeg så klippet at det var det dokka sa, hører jeg at det kan tolkes slik, men jeg er usikker på at jeg ville hørt det hvis jeg ikke hadde blitt påvirka på forhånd. Men som for alle slike fenomener, når man først har hørt eller sett det en gang, klarer man ikke å la være å høre det. Som i Dido-sangen «thank you», der jeg veit at hun synger «morning rain drops on my window», men jeg likevel hører det jeg hørte første gang jeg hørte sangen, nemlig «I wanna make love to my window».

Legg også merke til reporterens kommentar – «this doll is spouting more hate than love«. Hvis dokka sier «islam is the light» (noe jeg mener er tvilsomt) – er det virkelig hatefullt? Virkelig? Kanskje i overkant ømfintlig, men ok.

Written by Eli Anne

oktober 8, 2008 at 21:09

Publisert i wtf?

All your morpheme are belong to us

leave a comment »

Frasen på skiltet er en snowclone, en konstruksjon som minner om et idiom, men der ett eller flere (eller alle) av ordene kan byttes ut med det man kunne ønske. I dette tilfellet er det uttrykket all your base are belong to us som har blitt en snowclone. Denne bisarre setningen stammer fra det japanske sega-spillet Zero Wing, og spredte seg på internett via Something Awful-forumene. Frasen er dermed et eksempel både på såkalt Engrish (ikke-standard varianter av engelsk, ofte fra asiatiske land) og på et internet meme; en betegnelse på en frase, et bilde eller lignende som sprer seg via internett.

Written by Eli Anne

oktober 8, 2008 at 20:41

Publisert i bilder, snowclones

Auditiv pareidolia og Boten Anna

leave a comment »

Mennesker er esperter i å finne mønstre. Vi ser jomfru Maria i kaffeflekker, oppfatter mønstre i lottotall, og oppfatter ord i ren støy. Pareidolia er en term som betegner dette fenomenet, som kan være visuelt så vel som auditivt. Visuell pareidolia ser vi blant annet i «fjeset på Mars», det berømte bildet tatt av romsonden Viking 1 i 1976.

En særlig underholdende form for auditiv pareidolia kjenner vi blant annet fra åpen post, der sanger på diverse språk fikk norske tekster:

Når man ikke kjenner språket det blir sunget på, er det veldig lett å reanalysere det man hører og presse det inn i det norske lydsystemet. Men hva skjer hvis man kjenner både originalspråket og språket i undertekstene? Jeg fant en engelsk-tekstet versjon av landeplagen Boten Anna på youtube:

Konklusjonen er at det er ganske forstyrrende, som en auditiv versjon av en Necker-kube – se på undertekstene og du hører engelsk, lukk øynene og du hører svensk.

Written by Eli Anne

oktober 5, 2008 at 21:19

Publisert i gøy

Fly for kun n krone!

leave a comment »


Er dette et eksempel på sms-språk (lol), eller er det et avansert tilbud som er rettet spesielt mot matematikere? Hvem vet?

Written by Eli Anne

oktober 3, 2008 at 13:59

Publisert i skrivefeil

Ondlings

leave a comment »

Ei venninne av meg har lenge vært forkjemper for å fylle et leksikalsk hull i norsk: det motsatte av yndlings. Yndlingsfargen din er den fineste fargen du veit, yndlingsboka er den beste boka, men vi har ikke noe tilsvarende uttrykk for det motsatte – og det er her ondlings kommer inn: som en betegnelse på det verste man vet innen en kategori. Forøvrig må vi vel nesten kalle ondlings og yndlings for prefikser og ikke ord, siden de ikke kan stå aleine, men må feste seg på andre ord. Uansett, ondlings er mitt yndlingsprefiks. Jeg vil anbefale alle å bruke det.

Written by Eli Anne

oktober 2, 2008 at 18:24

Publisert i leksikalske hull