Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Hvilke lyder ligner mest?

with 7 comments

Mannen min spurte meg i dag tidlig om hvilke bokstaver som høres likest ut på norsk. Før jeg rakk å si noe, retta han på spørsmålet: «Jeg mener lyder». Flink mann. Det er en ganske vanlig nybegynnerfeil å omtale lyder som bokstaver, sikkert fordi skriftspråket er så viktig for oss. Men bokstaver «høres» ikke ut på noen måte – bokstaver er symboler for lyder. Pirkete? Kanskje, men tenk på de lydene som ikke har en bokstav til å representere seg (stakkars), der vi må ty til flere enn en bokstav. /ç/ for eksempel («kj-lyden»), eller /ʃ/ («skj-lyden»). Noen lyder kan representeres av ulike bokstaver, som /j/, som i «ja» og «gikk». En sikker måte å avsløre seg for sensor på i en ex.fac-besvarelse er å snakke om «artikulasjon av bokstaver» – det gir frowny face i margen.

Tilbake til Eivinds spørsmål: Hvilke lyder ligner mest på hverandre, og er dermed lettest å forveksle? Vel, for hvem? Det er en kjent sak at det er vanskelig å oppfatte distinksjoner man ikke er vant til i sitt språk. Utlendinger som lærer norsk, har problemer med å skille mellom fonemer de ikke har i sitt språk, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis den fysiologsiske evnen til å skille lydene fra hverandre det er noe i veien med, men det er det å legge merke til forskjellen som er vanskelig. Når man lærer morsmålet sitt, lærer man også å ignorere forskjeller som ikke er vesentlige. Derfor synes nordmenn at /s/ og /z/ høres ganske like ut, og mange fra f.eks Japan at /r/ og /l/ høres like ut.

For nordmenn, tja. Kan det  være at lyder som danner minimale par (lyder som skilles bare av ett trekk) er lette å forveksle? Skjer det f eks at vi hører /b/ som /p/ eller omvendt? Vi tenkte litt på dette, og kom fram til at ikke er så lett å overse det «tydelige smellet» vi hører ved /p/en. Digresjon: Lingvistikknovisers beskrivelser av plosiver er så søte – jeg har lest ganske mange beskrivelser av typen «plosiver eksploderer ut av munnen» :-3

Det er forresten  vanskeligere å skille minimale stemthets-par i posisjoner der aspirasjonen forsvinner for den ustemte – jeg husker ennå hvordan jeg aldri helt visste om «skog» skulle skrives «skog» eller «sgog» i mine yngre dager.  Det er en type feil jeg gjør ennå, og det var ikke før nylig at jeg fant ut at «foreløpig» ikke skrives «foreløbig». Alle som føler for å dra en vits om bløde konsonanter kan ta den nå og få det ut av systemet😛 Prøv forresten et Google-søk på «han sgo»:

  • han bestemmte seg for at han sgo ver EVIG SINGEL
  • d såg ud såm åm han sgo knekka samen
  • Han sgo au ud på rodleski

De gode nyhetene for alle som sliter med dette, er at det faktisk ikke er mulig å oppfatte noen forskjell på plosiver i denne posisjonen (s+plosiv), fordi forskjellen mellom dem er nøytralisert. Vi kan tro at vi hører forskjell, men det er påvirkning fra ortografien.

Ustemte frikativer som /ʃ/, /s/ og /f/  er gode kandidater. Disse lydene kjennetegnes av turbulent luftstrøm og mye lyd (støy) i de høye frekvensene. Folk litt oppe i årene mister ofte hørsel i disse frekvensene, og vil også kunne ha problemer med disse lydene. Telefoner kutter vekk de høyeste frekvensene og kan gjøre det vanskelig for noen og enhver å skille dem.  Men telefonen er jo en notorisk kilde til tull og tøys generelt, og bare prøv å ha en litt rar adresse som du må stave. Jeg får brev fra forsikringsselskapet mitt adressert til «Minister Fittlefsvei» (det rette er Minister Dittlefsvei).

Jeg har ikke egentlig noen konklusjon eller noe fasitsvar på dette spørsmålet. Det er mange faktorer som spiller inn, og i de fleste tilfeller gjør konteksten og det faktum at det er  at vi oppfatter riktig likevel. Heltikfis.

Written by Eli Anne

mars 23, 2010 kl. 13:04

Publisert i fonologi, ortografi

7 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Det du leder efter, er en ‘confusion matrix’ for sproglyde.

    Der er et klassisk eksperiment af Miller og Nicely som lavede en confusion matrix over engelske konsonanter ved forskellige grader af støj. (Miller, George A. and Nicely, Patricia, An Analysis of Perceptual Confusions among some English Consonants, J.Acoust.Soc.Am. 27:2, 1955.)

    Hovedpointen er et at nogle træk er mere robuste over for støj end andre. Stemthed er fx meget robust, dvs. stemte lyde forveksles ikke med ustemte lyde. Til gengæld er artikulationssted ikke særlig robust, da lyde med forskelligt artikulationssted forveksles let, osv. Der er vist sidenhed lavet en del af den slags eksperimenter inden for psykoakustikken.

    Ruben Schachtenhaufen

    mars 23, 2010 at 13:38

  2. Takk for det Ruben! Genialt!

    Eli Anne

    mars 23, 2010 at 13:56

  3. Kan man skrive både ligner og likner også? (Jeg skriver konsekvent likner.)

    hvitskygge

    mars 23, 2010 at 15:44

  4. ..og så slår man opp på Ordnett, og finner ut at «likne» faktisk er nynorsk. Haha. Sånn kan det gikk.

    hvitskygge

    mars 23, 2010 at 15:46

    • Sånne ting må jeg alltid slå opp også. Men her ville jo min preferanse vært «ligner», siden jeg alltid foretrekker den stemte plosiven😉

      Eli Anne

      mars 23, 2010 at 16:35

  5. Jeg synes ofte det er vanskelig å høre forskjell på Vestfold og Østfold. Særlig når det er støy omkring, og uttalen blir (V)estfold og Østfold.

    Marit

    mars 25, 2010 at 14:02


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: