Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Wtf, bbc?

with 2 comments

Tyler K. Perrachione, Stephanie N. Del Tufo og John D. E. Gabrieli har publisert en artikkel i nyeste nummer av Science med tittelen «Human Voice Recognition Depends on Language Ability». Abstract her, men her er et lite abstract av abstractet:

We tested voice-recognition abilities of dyslexic and control listeners for voices speaking listeners’ native language or an unfamiliar language. Individuals with dyslexia exhibited impaired voice-recognition abilities compared with controls only for voices speaking their native language.

 Dyslektikere og normalspråklige engelsktalende fikk i oppgave å lære seg å kjenne igjen stemmer de aldri hadde hørt før. Halvparten av stemmene snakka kinesisk og den andre halvparten engelsk. Resultatene ser vi her:

grafer som viser hvordan forsøkspersonene gjorde det

Dyslektikere vs normalspråklige

 De normalspråklige var flinkere til å kjenne igjen stemmene som snakka engelsk. Dyslektikerne derimot, presterte omtrent likt uavhengig av om stemmene de hørte snakka engelsk eller kinesisk. En mulig forklaring er at man bruker små variasjoner i måten folk artikulerer fonemer på til kjenne igjen stemmen deres (i tillegg til særegenheter i stemmmekvalitet, forårsaka av formen på taleorganene).

Det vil være lettere å bruke denne strategien med et språk man kan, fordi man der kjenner fonemene. Det ser ut til at dyslektikere er dårligere til å bruke denne strategien enn normalspråklige –  derfor presterer de likt uansett om stemmene de skal kjenne igjen snakker engelsk eller kinesisk. 

Ganske interessant forskning, og selve artikkelen er kort og konsis. Men det betyr selvsagt ikke at den ikke kan maltrakteres fullstendig. BBC News har nemlig prøvd å oppsummere artikkelen. Slik begynner det:

People with dyslexia struggle to recognise familiar voices, scientists suggest

Hmmm, tja. Stemmer man hører for første gang i et eksperiment er kanskje ikke det jeg ville kalt «familiar», men ok. Så blir det verre:

Humans rely on small sounds called phonemes to tell one person from another.

De bittesmå fonemene!

As we first try to form the word dog, for example, phonemes are the «duh»-«og»-«guh» sounds that our parents prompt us to make.

Shit, jeg har underprestert som forelder, jeg visste ikke at jeg måtte stave ord med en potet i munnen for å lære Åsmund å snakke!

But as we master the ability to read, we become less reliant on recognising these sounds to read, and eventually stop noticing them

 Jeg har ikke så mye å si annet enn whaaat?

bilde av pokemonen psyduck
whaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaat

Det virker som om journalisten tror at fonemer er små skjulte lyder som gjemmer seg i det vi sier, og som kan høres av noen men ikke av andre. Det går ikke an å «ignorere» fonemer, fordi fonemer er lydene ord består av!

Written by Eli Anne

august 2, 2011 kl. 08:57

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Jeg gir meg over. Håper en lingvist kommer BBC til unsetning snart.. Forøvrig veldig interessant forskning, da! Det gir jo en pekepinn på at det er noe fundamentalt annerledes med dyslektikernes prosessering av språk. Skulle vært intererssant å se hva de kunne funnet med f. eks. fMRI..

    hvitskygge

    august 2, 2011 at 14:42

    • ja, veldig interessant! Jeg liker den opprinnelige science-artikkelen fordi den er så kort og grei. Det er ikke ofte den populærvitenskapelige framstillinga faktisk er LENGER enn den opprinnelige artikkelen ;O

      Eli Anne

      august 3, 2011 at 10:28


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: