Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘fonologi’ Category

Hvilke lyder ligner mest?

with 7 comments

Mannen min spurte meg i dag tidlig om hvilke bokstaver som høres likest ut på norsk. Før jeg rakk å si noe, retta han på spørsmålet: «Jeg mener lyder». Flink mann. Det er en ganske vanlig nybegynnerfeil å omtale lyder som bokstaver, sikkert fordi skriftspråket er så viktig for oss. Men bokstaver «høres» ikke ut på noen måte – bokstaver er symboler for lyder. Pirkete? Kanskje, men tenk på de lydene som ikke har en bokstav til å representere seg (stakkars), der vi må ty til flere enn en bokstav. /ç/ for eksempel («kj-lyden»), eller /ʃ/ («skj-lyden»). Noen lyder kan representeres av ulike bokstaver, som /j/, som i «ja» og «gikk». En sikker måte å avsløre seg for sensor på i en ex.fac-besvarelse er å snakke om «artikulasjon av bokstaver» – det gir frowny face i margen.

Tilbake til Eivinds spørsmål: Hvilke lyder ligner mest på hverandre, og er dermed lettest å forveksle? Vel, for hvem? Det er en kjent sak at det er vanskelig å oppfatte distinksjoner man ikke er vant til i sitt språk. Utlendinger som lærer norsk, har problemer med å skille mellom fonemer de ikke har i sitt språk, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis den fysiologsiske evnen til å skille lydene fra hverandre det er noe i veien med, men det er det å legge merke til forskjellen som er vanskelig. Når man lærer morsmålet sitt, lærer man også å ignorere forskjeller som ikke er vesentlige. Derfor synes nordmenn at /s/ og /z/ høres ganske like ut, og mange fra f.eks Japan at /r/ og /l/ høres like ut.

For nordmenn, tja. Kan det  være at lyder som danner minimale par (lyder som skilles bare av ett trekk) er lette å forveksle? Skjer det f eks at vi hører /b/ som /p/ eller omvendt? Vi tenkte litt på dette, og kom fram til at ikke er så lett å overse det «tydelige smellet» vi hører ved /p/en. Digresjon: Lingvistikknovisers beskrivelser av plosiver er så søte – jeg har lest ganske mange beskrivelser av typen «plosiver eksploderer ut av munnen» :-3

Det er forresten  vanskeligere å skille minimale stemthets-par i posisjoner der aspirasjonen forsvinner for den ustemte – jeg husker ennå hvordan jeg aldri helt visste om «skog» skulle skrives «skog» eller «sgog» i mine yngre dager.  Det er en type feil jeg gjør ennå, og det var ikke før nylig at jeg fant ut at «foreløpig» ikke skrives «foreløbig». Alle som føler for å dra en vits om bløde konsonanter kan ta den nå og få det ut av systemet 😛 Prøv forresten et Google-søk på «han sgo»:

  • han bestemmte seg for at han sgo ver EVIG SINGEL
  • d såg ud såm åm han sgo knekka samen
  • Han sgo au ud på rodleski

De gode nyhetene for alle som sliter med dette, er at det faktisk ikke er mulig å oppfatte noen forskjell på plosiver i denne posisjonen (s+plosiv), fordi forskjellen mellom dem er nøytralisert. Vi kan tro at vi hører forskjell, men det er påvirkning fra ortografien.

Ustemte frikativer som /ʃ/, /s/ og /f/  er gode kandidater. Disse lydene kjennetegnes av turbulent luftstrøm og mye lyd (støy) i de høye frekvensene. Folk litt oppe i årene mister ofte hørsel i disse frekvensene, og vil også kunne ha problemer med disse lydene. Telefoner kutter vekk de høyeste frekvensene og kan gjøre det vanskelig for noen og enhver å skille dem.  Men telefonen er jo en notorisk kilde til tull og tøys generelt, og bare prøv å ha en litt rar adresse som du må stave. Jeg får brev fra forsikringsselskapet mitt adressert til «Minister Fittlefsvei» (det rette er Minister Dittlefsvei).

Jeg har ikke egentlig noen konklusjon eller noe fasitsvar på dette spørsmålet. Det er mange faktorer som spiller inn, og i de fleste tilfeller gjør konteksten og det faktum at det er  at vi oppfatter riktig likevel. Heltikfis.

Reklamer

Written by Eli Anne

mars 23, 2010 at 13:04

Publisert i fonologi, ortografi

Politiet jakter mann som ruller på r-en

with 6 comments

Ifølge Dagbladet jakter Oslo-politiet på en mann «med hovent øye og som ruller på r-en»

Politiet opplyser at offeret fikk inntrykk av at mannen rullet på r-en da han snakket.

Hva vil det si at noen ruller på r-en? I dagligtalen skiller man mellom «rulle-r», og «skarre-r». Skarre-r er den r-en som brukes på sør- og vestlandet, mens rulle-r brukes ellers. Den østnorske r-en faller inn under rulle-r. Av den grunn virker overskriften noe pussig, for mannen er etterlyst i Oslo – der de aller fleste ruller på r-ene ifølge den folkelige definisjonen.

R-en er en komplisert lyd. De fleste andre lyder artikuleres på noenlunde samme måte av alle som snakker et bestemt språk. P for eksempel, er det fonetikerne kaller en bilabial plosiv. Plosiv refererer til artikulasjonsmåten – luft fra lungene stoppes helt ved hjelp av en innsnevring ett eller annet sted i talekanalen, og slippes løs plutselig, slik at vi får en liten «eksplosjon» (derav navnet). D, t, g og k er andre eksempler på plosiver. At en lyd er bilabial, sier noe om artikulasjonsstedet. Leppene klemmes sammen for å skape et lukke i talekanalen, som så åpnes. M og b er andre eksempler på bilabiale lyder.

R derimot, har flere mulige både artikulasjonssteder og ikke minst artikulasjonsmåter. Likevel er den ett fonem, det vil si at de ulike variantene regnes som en og samme lyd av norsktalende. Hvis vi bytter ut p-en i pil med b, får vi bil, som betyr noe annet. Hvis vi bytter ut en rulle-r i ris med en skarre-r, betyr ordet fremdeles ris.

Skarre-r-en artikuleres langt bak i munnhulen, ved den bløte ganen eller enda lenger bak. Den har frikativ artikulasjonsmåte – det vil si at lufta fra lungene bremses veldig, men ikke helt, sånn at turbulens oppstår. Noen skarre-r-er er ikke fullt så «skarrete», og er det vi kaller approksimanter. Lyden bremses enda litt mindre.

Rulle-r-en artikuleres med tungespissen, som slås mot gommen. Slike r-er er det man i dagligtale kaller rulle-r, og det er altså her forklaringa på rulle-r-etterlysninga ligger. I østnorsk ruller nemlig ikke tunga – den slår bare i gommen én gang. I nordvestnorske dialekter er artikulasjonsstedet det samme, men de ruller i ordets rette forstand! Tunga klasker borti gommen flere ganger. Slik kan også østledninger uttale r hvis de skal snakke tydelig og overdrive bevegelsene.

Den etterlyste mannen er antagelig nordvestlending med andre ord – eller fra et land der de har rulle-r-er av den typen vi finner på nordvestlandet. Eller så er han fonetiker og bruker bevisst en karekteristisk type r for å villede politiet…

Tillegg: Etter at jeg la ut denne posten, har Dagbladet endra overskriften:

Jeg er kanskje vrang, men denne kan leses som om det er øyet som ruller på r-en…

Written by Eli Anne

februar 8, 2010 at 14:48

Publisert i fonologi, nyheter