Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘hyperkorrigering’ Category

Om kjø og kjorter

with one comment

Jeg har tidligere skrevet om hyperkorrigering, som er et fenomen der folk overappliserer en regel der den ikke skal appliseres, ofte fordi de er usikre på bruken (og nå lærte jeg forresten av Wikipedia at det finnes noe i golf som heter hyperkorrigering også!).

På engelsk har en vanlig type hyperkorrigering med subjekts- og objektsform av pronomen å gjøre. Mange engelsktalende får prentet inn at man ikke skal si «X and me», men «X and I». Man skal ikke si «Jennifer and me went to the mall», men «Jennifer and I went to the mall». For å være sikre på å ikke gjøre feil, bytter de ut «X and me» med «X and I» i alle tilfeller — og da blir det jo helt feil. For «me» er jo ikke feil i alle tilfeller, det er objektsformen av «I», og skal brukes i alle tilfeller der det ikke er subjekt eller predikativ, og etter preposisjoner. «He told Jennifer and I that we couldn’t go to the mall» er et resultat av denne hyperkorrigeringen, likeså «between you and I» (selv om det selvsagt ikke er så enkelt som at slik bruk bare er et resultat at moderne hyperkorrigering — det finnes eksempler på slike ting langt tilbake i historien).

På norsk har vi en del hyperkorrigering der folk er usikre på stavemåter, og ofte skyldes denne usikkerheten at skriftspråket har beholdt en distinksjon som ikke er til stede i talespråket lenger. De fleste får til å skrive den stumme h-en i begynnelsen av «hvis», «hvem», hvilken» og så videre. Men den dukker også opp i ord der den ikke hører hjemme:

Jeg liker en fyr, men jeg hvet ikke om han liker meg..
jeg hvet ikke åssen jeg reinstalerer pc
Jeg hvet det er noen skrivefeil men ikke døm teksten etter det

Så har vi, som jeg har skrevet om tidligere, bruken av «rs» for «sj», dette gjelder stort sett de dialektene som bruker retroflekser. Og så har vi en form for hyperkorrigering som skyldes sammenfallet mellom to lyder, et sammenfall som mange ser på som et skrekkelig forfall. Jeg snakker om sammenfallet mellom ʃ og ç, eller i mindre lingvistiske termer, mellom «skj» og «kj». En naturlig konsekvens av sammenfallet er at mange ikke lenger vet hvordan de aktuelle ordene skal staves, fordi de ikke har uttalen å støtte seg til. Hvert ord må derfor læres. Noen eksempler, funnet via Google:

Han er kjønn og Veldig Fin og samma hva dere synes om hann.
du jeg kjønner ikke hvorfor vi krangler det er ikke noe ting vi krangler om eller
itte ein liten stond på kjøen så begynte bølgene
Gerdt med nykjøpt kinesisk kjorte

Framtidas generasjoner kommer altså til å ha enda en ting å pugge på skolen — hvis vi ikke reformerer skriftspråket da, for å ta høyde for endringen.

Written by Eli Anne

juli 9, 2009 at 08:28

Vi vil ha luff!

leave a comment »

Etter at jeg diskuterte hyperkorrigering i dette innlegget, minnet moren min meg på en morsom episode fra da lillebroren min var liten.

Siden han er vokst opp på østlandet, har broren min østlandsdialekt, i motsetning til meg og mamma som snakker slik de gjør i Kvinesdal. Han var dermed vant med at der jeg og mamma sa o (som i ost, IPA [u]), sa han ofte u (som i hus, IPA [ʉ]) – han sa «buss», vi sa «boss», han sa «luft», vi sa «loft». Så hvis han hørte mamma eller meg si et ord med o (IPA [u]), fungerte det i de fleste tilfeller greit å bytte den ut med en u (IPA [ʉ]) for ham.

Helt til den dagen han overappliserte regelen og spurte om han kunne få ei skive med «luff».

Written by Eli Anne

september 29, 2008 at 19:39

Publisert i dialekt, hyperkorrigering

Få deg litt morson og ta deg en god durs

with one comment

Internett er en vidunderlig ting, fordi det gir oss tilgang til språkdata som vi ellers ikke ville sett, eller som ville tatt mye lenger tid å samle inn. Ta en kikk på disse setningene, som jeg i et anfall av akutt nysgjerrighet har spadd fram:

  • der bodde vi på 4 manns rom med felles durs og toalett
  • 2 stk leiligheter med durs wc soverom stue kjøkken 4 sengeplasser.
  • mange huskyer som kommer på dyrehjem fordi eieren ikke klarer og gi den nokk morson
  • Det ble dagens morson. Kjenner det var uvante muskler for jeg er litt støl i ryggen 🙂
  • Farget de for hånd med turs og gelepenn(sort og,hvit)
  • kan dere ikke heller ta en turs og tegne en fin bart isteded mens han sover
  • Bærs og tiss er ikke morsomt
  • Hva kan du og bærsj og tiss? Spørsmål 1/5. Kan man vaske doen med bærsj. JA !! NEII !!!
  • Kjæresten min har røyka noen ganger, hars eller et eller annet dop saker. ..
  • windows sier marskin er infisert av virus men ingen av virus kontrollene finner det

Durs, morson, bærs(j), hars og marskin — hva skal dette bety? Første gang jeg observerte dette fenomenet, gikk jeg på barneskolen, og jeg husker at jeg syns jeg det var veldig merkelig at mine klassekamerater insisterte på å skrive bærs eller bærsj framfor den (for meg) mer logiske skrivemåten bæsj. Først mange år senere skjønte jeg hva som er grunnen til at noen legger inn en (for meg) overflødig <r> i ord som dette.

Det mine klassekamerater hadde til felles, og som gjorde at de fant skrivemåten naturlig mens jeg ikke gjorde det, var dialekten. Jeg er fra sørvestlandet, men flytta tidlig til østlandet og gikk på skole der. I østnorsk uttales fonemsekvensen [ɾ]* + [s] som [ʃ], en postalveolar frikativ, den samme lyden som i sky, sjukehus og dusj. På østnorsk uttales altså ordet <kurs> som [kʉ:ʃ], mens det på min dialekt uttales [kʉ:ɣs] (for de som ikke er IPA-savvy, østnorsk <kurs> har bare 3 ulike lyder i , k-u-sj, mens jeg har 4, k-u-r-s).

Østlendinger står derfor overfor en komplikasjon når de vil skrive ord som inneholder fonemet [ʃ]: de kan ikke vite (med mindre de har lært seg hvordan ordet skrives), om det skal inneholde en <rs>-sekvens eller en <sj>-sekvens. Den logiske konsekvensen ville vært at de skriver ordene i samsvar med sin egen uttale; <vers> som <væsj>, <kurs> som <kusj> og så videre. Men det er ikke dette som skjer; det er faktisk det motsatte — ord som ikke har noen r i noen norsk dialekt får denne satt inn, slik at resultatet blir durs, morson, marskin etc.

Hva skyldes dette? Fenomenet kalles hyperkorrigering, og oppstår når talere «retter» på noe som i utgangspunktet er riktig, fordi de er usikre på reglene og gjerne vil være «korrekte». I tilfeller som dette er talerne usikre på stavemåten, men de vet at ord de selv uttaler med [ʃ] ofte skrives med <r>. Derfor setter de inn en <r> for å være på den sikre sida. Eksemplene over har mange trekk som tyder på at de er skrevet av folk som ikke er stø i rettskriving generelt (men tydeligvis stø nok til at de faktisk har lagt merke til fenomenet med den ustyrlige r-en og derfor stapper den inn der de håper den hører hjemme).

Jeg trekker tre konklusjoner fra dette: 1) Som voksen og klok har jeg endelig fått svar på noe jeg lurte veldig på da jeg var liten, 2) folk utviser kompleks og fascinerende språklig adferd, og 3) Frøken Detektiv og mysteriet med den ustyrlige r-en høres ut som ei fantastisk bok.


*IPA-tegnet for den østlandske uttalen av
<r>

Written by Eli Anne

september 20, 2008 at 21:32

Publisert i hyperkorrigering