Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘ortografi’ Category

Hvilke lyder ligner mest?

with 7 comments

Mannen min spurte meg i dag tidlig om hvilke bokstaver som høres likest ut på norsk. Før jeg rakk å si noe, retta han på spørsmålet: «Jeg mener lyder». Flink mann. Det er en ganske vanlig nybegynnerfeil å omtale lyder som bokstaver, sikkert fordi skriftspråket er så viktig for oss. Men bokstaver «høres» ikke ut på noen måte – bokstaver er symboler for lyder. Pirkete? Kanskje, men tenk på de lydene som ikke har en bokstav til å representere seg (stakkars), der vi må ty til flere enn en bokstav. /ç/ for eksempel («kj-lyden»), eller /ʃ/ («skj-lyden»). Noen lyder kan representeres av ulike bokstaver, som /j/, som i «ja» og «gikk». En sikker måte å avsløre seg for sensor på i en ex.fac-besvarelse er å snakke om «artikulasjon av bokstaver» – det gir frowny face i margen.

Tilbake til Eivinds spørsmål: Hvilke lyder ligner mest på hverandre, og er dermed lettest å forveksle? Vel, for hvem? Det er en kjent sak at det er vanskelig å oppfatte distinksjoner man ikke er vant til i sitt språk. Utlendinger som lærer norsk, har problemer med å skille mellom fonemer de ikke har i sitt språk, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis den fysiologsiske evnen til å skille lydene fra hverandre det er noe i veien med, men det er det å legge merke til forskjellen som er vanskelig. Når man lærer morsmålet sitt, lærer man også å ignorere forskjeller som ikke er vesentlige. Derfor synes nordmenn at /s/ og /z/ høres ganske like ut, og mange fra f.eks Japan at /r/ og /l/ høres like ut.

For nordmenn, tja. Kan det  være at lyder som danner minimale par (lyder som skilles bare av ett trekk) er lette å forveksle? Skjer det f eks at vi hører /b/ som /p/ eller omvendt? Vi tenkte litt på dette, og kom fram til at ikke er så lett å overse det «tydelige smellet» vi hører ved /p/en. Digresjon: Lingvistikknovisers beskrivelser av plosiver er så søte – jeg har lest ganske mange beskrivelser av typen «plosiver eksploderer ut av munnen» :-3

Det er forresten  vanskeligere å skille minimale stemthets-par i posisjoner der aspirasjonen forsvinner for den ustemte – jeg husker ennå hvordan jeg aldri helt visste om «skog» skulle skrives «skog» eller «sgog» i mine yngre dager.  Det er en type feil jeg gjør ennå, og det var ikke før nylig at jeg fant ut at «foreløpig» ikke skrives «foreløbig». Alle som føler for å dra en vits om bløde konsonanter kan ta den nå og få det ut av systemet 😛 Prøv forresten et Google-søk på «han sgo»:

  • han bestemmte seg for at han sgo ver EVIG SINGEL
  • d såg ud såm åm han sgo knekka samen
  • Han sgo au ud på rodleski

De gode nyhetene for alle som sliter med dette, er at det faktisk ikke er mulig å oppfatte noen forskjell på plosiver i denne posisjonen (s+plosiv), fordi forskjellen mellom dem er nøytralisert. Vi kan tro at vi hører forskjell, men det er påvirkning fra ortografien.

Ustemte frikativer som /ʃ/, /s/ og /f/  er gode kandidater. Disse lydene kjennetegnes av turbulent luftstrøm og mye lyd (støy) i de høye frekvensene. Folk litt oppe i årene mister ofte hørsel i disse frekvensene, og vil også kunne ha problemer med disse lydene. Telefoner kutter vekk de høyeste frekvensene og kan gjøre det vanskelig for noen og enhver å skille dem.  Men telefonen er jo en notorisk kilde til tull og tøys generelt, og bare prøv å ha en litt rar adresse som du må stave. Jeg får brev fra forsikringsselskapet mitt adressert til «Minister Fittlefsvei» (det rette er Minister Dittlefsvei).

Jeg har ikke egentlig noen konklusjon eller noe fasitsvar på dette spørsmålet. Det er mange faktorer som spiller inn, og i de fleste tilfeller gjør konteksten og det faktum at det er  at vi oppfatter riktig likevel. Heltikfis.

Reklamer

Written by Eli Anne

mars 23, 2010 at 13:04

Publisert i fonologi, ortografi

Om kjø og kjorter

with one comment

Jeg har tidligere skrevet om hyperkorrigering, som er et fenomen der folk overappliserer en regel der den ikke skal appliseres, ofte fordi de er usikre på bruken (og nå lærte jeg forresten av Wikipedia at det finnes noe i golf som heter hyperkorrigering også!).

På engelsk har en vanlig type hyperkorrigering med subjekts- og objektsform av pronomen å gjøre. Mange engelsktalende får prentet inn at man ikke skal si «X and me», men «X and I». Man skal ikke si «Jennifer and me went to the mall», men «Jennifer and I went to the mall». For å være sikre på å ikke gjøre feil, bytter de ut «X and me» med «X and I» i alle tilfeller — og da blir det jo helt feil. For «me» er jo ikke feil i alle tilfeller, det er objektsformen av «I», og skal brukes i alle tilfeller der det ikke er subjekt eller predikativ, og etter preposisjoner. «He told Jennifer and I that we couldn’t go to the mall» er et resultat av denne hyperkorrigeringen, likeså «between you and I» (selv om det selvsagt ikke er så enkelt som at slik bruk bare er et resultat at moderne hyperkorrigering — det finnes eksempler på slike ting langt tilbake i historien).

På norsk har vi en del hyperkorrigering der folk er usikre på stavemåter, og ofte skyldes denne usikkerheten at skriftspråket har beholdt en distinksjon som ikke er til stede i talespråket lenger. De fleste får til å skrive den stumme h-en i begynnelsen av «hvis», «hvem», hvilken» og så videre. Men den dukker også opp i ord der den ikke hører hjemme:

Jeg liker en fyr, men jeg hvet ikke om han liker meg..
jeg hvet ikke åssen jeg reinstalerer pc
Jeg hvet det er noen skrivefeil men ikke døm teksten etter det

Så har vi, som jeg har skrevet om tidligere, bruken av «rs» for «sj», dette gjelder stort sett de dialektene som bruker retroflekser. Og så har vi en form for hyperkorrigering som skyldes sammenfallet mellom to lyder, et sammenfall som mange ser på som et skrekkelig forfall. Jeg snakker om sammenfallet mellom ʃ og ç, eller i mindre lingvistiske termer, mellom «skj» og «kj». En naturlig konsekvens av sammenfallet er at mange ikke lenger vet hvordan de aktuelle ordene skal staves, fordi de ikke har uttalen å støtte seg til. Hvert ord må derfor læres. Noen eksempler, funnet via Google:

Han er kjønn og Veldig Fin og samma hva dere synes om hann.
du jeg kjønner ikke hvorfor vi krangler det er ikke noe ting vi krangler om eller
itte ein liten stond på kjøen så begynte bølgene
Gerdt med nykjøpt kinesisk kjorte

Framtidas generasjoner kommer altså til å ha enda en ting å pugge på skolen — hvis vi ikke reformerer skriftspråket da, for å ta høyde for endringen.

Written by Eli Anne

juli 9, 2009 at 08:28

Bra art ikkel om sær skriv ing i Dag bladet

with 11 comments

Kristin Andvik Hoaas har blitt intervjua i Dagbladet om masteroppgaven sin, som handler om særskriving, eller det mange kaller orddeling. Oppgaven kan lastes ned her, og er absolutt verdt å lese.

En av de mest interessante aspektene ved fenomenet Kristin påpeker, er at det er tvilsomt om engelsk har skylda, slik mange mener:

«Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger. Og uansett tror jeg spørsmålet om påvirkning fra engelsk er en blindgate. For selv om man skulle finne beviser for at engelsk har skylda, kan vi jo ikke si at vi må sørge for at elevene leser mindre engelsk».

Engelsk er altså ikke den slemme skurken her. Kristin tar også opp et godt poeng når hun sier at «vi [må] lage gode undervisningsopplegg, og gjøre norsklærerne i stand til å forklare dette for elevene. Men jeg tror mange norsklærere vegrer seg for å ta opp dette, det krever for mye grammatikk å forklare det, og grammatikk er blitt litt tabu, et stebarn i norskfaget.»

Morfologiske kunnskaper er rett og slett nødvendig, og vil kunne hjelpe norske ungdommer med både å mestre norsk rettskriving og å lære fremmedspråk.

Siden jeg er lingvist, har jeg det jo ofte med å mene at diverse ting som mange mener ødelegger språket, egentlig ikke er så farlig. Skillet mellom skj-lyden og kj-lyden er ett eksempel. Mange fortviler over bortfallet av kj-lyden, de fleste lingvister tenker at jaja, klarte vi oss uten th-lyden vi hadde i norrønt, klarer vi oss sikkert uten denne lyden også. At språk endrer seg er naturlig, og ingen språk har (hittil) kollapset og blitt totalt ubrukelig, slik de verste mørkemennene til enhver tid har ment. Og de klarer seg jo fint med total inkonsekvens på engelsk, ikke sant?

Vel, det er et par grunner til at vi bør prøve å holde på det systemet vi har, der ord skrives uten mellomrom midt i. For det første, det å argumentere for at engelsk bruker en måte å skrive ting på, er ikke nødvendigvis så fruktbart overført til norsk. Vi vet jo alle hvor kjent engelsk er for sine fantastisk lydrette og konsekvente stavemåter. For det andre er talespråk vanskelig og relativt poengløst å normere. Skriftspråk derimot, kan gjerne normeres – det sparer tid og krefter både for den som skriver, og spesielt for den som leser.

Edit: Signe lenka meg til denne juvelen av en annonse:


Written by Eli Anne

juni 12, 2009 at 17:03

Død over juice!

leave a comment »

Jeg måtte tenke meg om et par ganger før jeg skjønte dette bildet. (Tips: les det høyt)

Written by Eli Anne

februar 10, 2009 at 08:59

Publisert i bilder, ortografi

Dog will bight

leave a comment »

Det er søndag, og jeg befinner meg på Blindern, helt aleine på et timelærerkontor for å forberede forelesning i ex.fac språk. Denne gangen skal jeg plage studentene med temaet språkendring, og håper å finne mange gode eksempler jeg kan vise dem. Men før jeg begynner på arbeidet, måtte jeg selvsagt kaste bort litt tid på internettet. Heldigvis for leserne av Lingvisme førte min prokrastinering til et godt funn. Bildet til høyre viser en noe original staving av «bite», nemlig «bight». Engelsk er berykta for å ha en veldig lite gjennomsiktig ortografi, eller sagt på en annen måte, man staver ord på de best absurde måter. Skriftspråk er alltid mer konservativt enn talespråk, noe som fører til at det «henger etter» — talespråket endres, mens stavemåten ikke gjør det, noe som blant annet fører til «stumme bokstaver», som reflekterer en tidligere uttale av ordet. Vi har en del av disse i norsk også, men heldigvis ikke i like stor grad som i engelsk. Forfatteren av skiltet på bildet har åpenbart stavet ordet i analogi med «blight» og «tight», som rimer på «bite» men som skrives annerledes.

Written by Eli Anne

november 16, 2008 at 13:34

Publisert i ortografi