Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘produktivitet’ Category

Un…spooky-hvafornoe?

with 2 comments

Ta en lytt på dette klippet, fra Podcasten «120 minutes with Jick and the Asymmetric team»:

En forklaring er kanskje nødvendig for de som ikke er like ekstremt nerdete som meg. «Jick» (egentlig Zack Johnson) er skaperen av det nettbaserte spillet Kingdom of Loathing, en tekstbasert parodi på typiske rollespill, med utallige referanser til bøker, film, musikk og internettfenomener. En Chomsky-referanse er selvfølgelig med, i questen «going postal», der man skal finne «Chomsky’s comic books», beskrevet slik:

Chomsky’s comic books

This is a set of comic books that belong to the gnome, Chomsky. They seem to all be about liberal politics and theoretical linguistics, along with generously-bosomed women in spandex. Innate, universal spandex, of course.

Så, hva er greia med ordet unspookyputtyable? Spooky Putty er en gjenstand i spillet, som man kan bruke til å ta avtrykk av monstre man slåss mot, sånn at man kan slåss mange ganger mot det samme monsteret hvis man vil. Dette kan være en stor fordel, fordi man kan ta avtrykk av sjeldne monstre eller monstre man ikke alltid har tilgang til å slåss mot. Jick prater i klippet om såkalte «clan dungeon» monstre, monstre i spesielle soner som man må være ganske høy level for å ha tilgang til. Han menerat muligheten til alltid å ha tilgang til disse monstrene er for bra, og kanskje må begrenses ved å gjøre det umulig å bruke spooky putty mot monstrene i denne spesielle sonen.

Det er her han vekker min lingvistiske interesse, ved å kombinere spooky putty med et suffiks og et prefiks:

un – spooky putty – able

Spooky putty er ikke ett ord, men to, og derfor er det litt spesielt å feste affikser til det, men det kan nok oppfattes som en enhet, og tar derfor likevel imot affiksene. Spookyputtyable betyr ‘som det er mulig å bruke spooky putty på’, og unspookyputtyable betyr dermed ‘ som det ikke er mulig å bruke spooky putty på’.

Både prefikset un– og suffikset –able er svært produktive, det vil si at de kan festes på mange ord, uten særlige begrensninger. En annen, og morsommere måte å si dette på er at de er promiskuøse. Jeg tuller ikke, det er faktisk et begrep man bruker! Er det rart jeg elsker lingvistikk?

Written by Eli Anne

februar 2, 2009 at 08:19

Publisert i produktivitet

Å sjørøve

leave a comment »


Dagbladet på nett har i dag en interessant overskrift, som dere ser på bildet til høyre. Det interessante (språklig sett) er ordet sjørøvet, perfektum partisipp av det som må være verbet å sjørøve. Verbet er en sammensetning av substantivet sjø og verbet røve, og er et eksempel på en sammensetningstype som er ganske spesiell. Eirik Bäcklund kaller den for nomeninnkorporering i sin hovedfagsoppgave «Da sto jeg der og pølsesvettet». Norsk har ganske mange slike sammensetninger, blant annet knivstikke, drapstrue og promilleteste, og Bäcklund argumenterer for at vi har å gjøre med en produktiv orddanningsprosess. Akkurat verbet sjørøve er nok tilbakedanna fra sjørøver, i likhet med støvsuge fra støvsuger, men det finnes også substantiv-verb-sammensetninger som ikke har kommet inn i språket på denne måten. Eirik beskriver hvordan denne typen sammensetninger ofte begynner karrieren sin som partisipper som brukes adjektivisk, som for eksempel brannforsikret, som i et brannforsikret hus. Deretter fylles paradigmet ut med finitte former. I min masteroppgave kaller jeg dette fenomenet for «smutthullsprinsippet» – en verbal sammensetning blir etablert i en form (ofte en infinitt form, altså partisipp eller infinitiv), og smetter deretter inn i de andre formene i paradigmet. Verb-verb-sammensetninger følger ofte et tilsvarende mønster, men de begynner i infinitiv og sprer seg derfra.

Når det gjelder substantiv-verb-sammensetninger, som sjørøve er et eksempel på, har de bestemte relasjoner mellom forleddet og etterleddet, altså substantivet og verbet. I sjørøve sitt tilfelle er relasjonen sted, røvingen foregår på sjøen. Andre sammensetninger med denne relasjonen (fra Eiriks oppgave) er parkeringsplassbulke og rævpule (ja, han har med dette verbet i oppgaven! Dere som ikke har lest den – gjør det!)

Written by Eli Anne

desember 12, 2008 at 09:14

En Sisyfosansk oppgave

with 2 comments

Jeg har alltid likt Animaniacs, og kom over dette klippet på youtube forleden dag:

Morsomt, men jeg klarer ikke la være å være en kjip festbæsjer. Tittelen på klippet er «All the words in the English language». En bedre tittel ville vært «all the words in an English dictionary». Hvorfor det? Rett og slett fordi ingen ordbok inneholder absolutt alle ordene i et språk. Det fins ordbøker med større og mindre utvalg, men å inkludere ALLE ord er en håpløst ambisiøs oppgave. Hvis en slik ordbok hadde eksistert, ville den vært uhorvelig diger. Kanskje ikke uendelig stor, men såpass at den absolutt ikke ville latt seg trykke i noe bokformat vi kjenner.

Hva skyldes dette? Med ett ord: produktivitet. Da snakker jeg ikke om den typen produktivitet man vanligvis mangler i dagene før man skal levere en oppgave, når FreeCell og minesveiper framstår som forlokkende og meningsfulle aktiviteter. Nei, jeg snakker om lingvistisk produktivitet, den egenskapen ved språk som gir oss muligheten til å si ting som ikke har blitt sagt før (noen vil hevde at dette er en ganske viktig egenskap, andre ser ikke ut til å benytte seg av den særlig mye). Poenget er i alle fall at ordene i et språk ikke er en fast mengde: vi er i stand til å benytte oss av mønstre for å lage nye ord etter hvert som vi får behov for dem, ved hjelp av forskjellige teknikker. En slik teknikk er affigering, der man setter et prefiks eller et suffiks på et ord. Ta et ord som snill. Et pent og pyntelig adjektiv. Legg til suffikset –het, og vi ender opp med substantivet snillhet. Gjenta med alle adjektiv du kan komme på, og vips har du dobbelt så mange ord som du hadde til å begynne med. Suffikset –het er relativt produktivt, det vil si at vi kan feste det på mange ord. Andre suffikser er mindre produktive, som –ne, som lager verb av visse adjektiver:

gul –> gulne
svart –> svartne
blå –> blåne

men ikke:

lilla –> *lillane
brun –> *brunne
(asterisken betyr at et ord ikke er mulig, det er ugrammatisk)

I tillegg til affigering som en kilde til nye ord, har mange språk muligheten til å lage sammensetninger, der to eller flere selvstendige ord settes sammen til ett. I norsk er denne prosessen ekstremt produktiv. For å bevise dette har jeg gått inn på vg.no og notert alle sammensetningene jeg ikke har hørt før:

pornoprins
nettpornoprins
forsvarsrot
spillmonster
uroby
flyporno
hockeystart
blåtungesmitte
gassbilregler
smugrøykeslåsskamp

Hører disse ordene hjemme i ei ordbok? Umiddelbart vil jeg si nei. Ordene er fullt ut forståelige på grunnlag av de enkelte ordene de er bygd opp av (og der man er usikker vil man ha konteksten til å hjelpe seg). Kun hvis et ord blir etablert, det vil si at det blir brukt av flere, over en viss tid, vil det kunne bli oppført i ordboka. Og ord som ikke brukes, vil forsvinne.

Written by Eli Anne

september 15, 2008 at 17:59

Publisert i ord, produktivitet