Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘sammensetninger’ Category

Ildsint?

with 8 comments

Det er gøy å sensurere eksamensoppgaver. Overraskende ord dukker opp stadig vekk. Blant annet brukte en student ordet «ildsint» som eksempel i oppgaven sin – «satt sammen av substantivet ild og adjektivet sint». Jeg har aldri sett denne tolkninga før, men hvis man ikke vet at «ill» i illsint har betydninga «sterk, dryg», er det ikke urimelig å tolke elementet som «ild» i steden for. Det er ikke vanskelig å skjønne koblinga mellom ild og sinne – tenk på alle uttrykkene som omhandler sinne som har med varme, trykk eller eksplosjoner å gjøre:

det kokte over for ham
rød av sinne (rødfarge og varme hører sammen)
han eksploderte
simmer with anger (eng.)

Illsint har 55 000 treff på Google, ildsint har 5600 og ild sint har 204. Noen eksempler:

når jeg prøver å snakke med hun blir hun bare ild sint på meg
ikke alle ville ha gleden av en sniffende ild sint mann fremfor seg i fyr og flammer :D))
Hva gjør man med en ildsint pippip i luftesystemet?

Denne typen reanalyser av ord eller uttrykk kalles på engelsk eggcorns, etter en omtolkning av ordet acorn. Eggcorndatabasen inneholder mange fine eksempler, blant annet disse:

for all intensive purposes (for all intents and purposes)
old timers’ disease (Alzheimer’s disease)
once and a while (once in a while)
cognitive dissidence (cognitive dissonance)

Så er det bare å finne et norsk navn på eggcorns, og begynne å samle, er det ikke?

Reklamer

Written by Eli Anne

desember 7, 2009 at 11:48

Publisert i eggcorns, ord, sammensetninger

Hva betyr pandemiplanlegging?

with 3 comments

Sammensatte ord er spesielle på flere måter. En av dem er at forholdet mellom delene (ordene) de består av, varierer veldig. Det klassiske eksempelet er barnefilm versus dyrefilm – hvem ser på de to typene film, og hva handler de om? Et annet eksempel er himmelblå og bilsyk – forholdet mellom himmel og blå er sammenligning, mens ingen (eller svært få) vil tolke relasjonen mellom bil og syk på den samme måten. Relasjonen er heller ikke «sted», man er ikke nødvendigvis bilsyk selv om man er syk i en bil. Årsak er nok det nærmeste vi kommer for denne sammensetninga.

Det er konvensjon og kunnskaper om den virkelige verden som avgjør hva slags tolkning sammensatte ord får. Blåbær er en type bær, men ikke alle type blå bær er blåbær. Dette er ikke opplagt ut fra hvordan sammensetninga er bygd opp, men forutsetter at vi veit at blåbær er bærene til planten Vaccinium myrtillus.

Noen ganger kan ulike verdenssyn styre hvordan man tolker et sammensatt ord. Pandemiplanlegging for å ta et dagsaktuelt eksempel. De fleste jeg kjenner vil forstå ordet som «planlegging for en epidemi», «planlegging for hva man skal gjøre hvis en epidemi oppstår». Andre, som for eksempel «nyhets»sida Nyhetsspeilet, tolker sammensetninga som «planlegge en epidemi», altså direkte objekt! De har skrevet e-post til Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet, og spurt hvor lenge han har jobba med pandemier.

Hvor lenge har du hatt “pandemi” (pandemisk planlegging) som ditt arbeidsområde?

Aavitsland svarer:

Jeg har jobbet med pandemiplanlegging i rundt ti år, tenker jeg

Nyhetsspeilets konklusjon?

Folkehelseinstituttet har planlagt pandemien i lang tid

Her ser vi altså hvordan feiltolking av relasjonen mellom sammensetningsledd kan føre til skremmende konklusjoner 😉

Written by Eli Anne

november 20, 2009 at 08:35

Publisert i sammensetninger

Magemassasje

leave a comment »


(Klikk for stor versjon)

Tegneserien Fingerpori av Pertti Jarla tar opp et viktig poeng. Man må ikke ta relasjonen mellom leddene i en sammensetning for gitt. Da kan man ende opp som denne mannen, som naivt trodde relasjonen mellom «mage» og «massasje» var lokasjon, men så var det instrument. Ops!

Written by Eli Anne

juli 22, 2009 at 06:07

Bra art ikkel om sær skriv ing i Dag bladet

with 11 comments

Kristin Andvik Hoaas har blitt intervjua i Dagbladet om masteroppgaven sin, som handler om særskriving, eller det mange kaller orddeling. Oppgaven kan lastes ned her, og er absolutt verdt å lese.

En av de mest interessante aspektene ved fenomenet Kristin påpeker, er at det er tvilsomt om engelsk har skylda, slik mange mener:

«Også skolebarn som ikke ennå forholder seg til engelsk skriftspråk, særskriver norske sammensetninger. Og uansett tror jeg spørsmålet om påvirkning fra engelsk er en blindgate. For selv om man skulle finne beviser for at engelsk har skylda, kan vi jo ikke si at vi må sørge for at elevene leser mindre engelsk».

Engelsk er altså ikke den slemme skurken her. Kristin tar også opp et godt poeng når hun sier at «vi [må] lage gode undervisningsopplegg, og gjøre norsklærerne i stand til å forklare dette for elevene. Men jeg tror mange norsklærere vegrer seg for å ta opp dette, det krever for mye grammatikk å forklare det, og grammatikk er blitt litt tabu, et stebarn i norskfaget.»

Morfologiske kunnskaper er rett og slett nødvendig, og vil kunne hjelpe norske ungdommer med både å mestre norsk rettskriving og å lære fremmedspråk.

Siden jeg er lingvist, har jeg det jo ofte med å mene at diverse ting som mange mener ødelegger språket, egentlig ikke er så farlig. Skillet mellom skj-lyden og kj-lyden er ett eksempel. Mange fortviler over bortfallet av kj-lyden, de fleste lingvister tenker at jaja, klarte vi oss uten th-lyden vi hadde i norrønt, klarer vi oss sikkert uten denne lyden også. At språk endrer seg er naturlig, og ingen språk har (hittil) kollapset og blitt totalt ubrukelig, slik de verste mørkemennene til enhver tid har ment. Og de klarer seg jo fint med total inkonsekvens på engelsk, ikke sant?

Vel, det er et par grunner til at vi bør prøve å holde på det systemet vi har, der ord skrives uten mellomrom midt i. For det første, det å argumentere for at engelsk bruker en måte å skrive ting på, er ikke nødvendigvis så fruktbart overført til norsk. Vi vet jo alle hvor kjent engelsk er for sine fantastisk lydrette og konsekvente stavemåter. For det andre er talespråk vanskelig og relativt poengløst å normere. Skriftspråk derimot, kan gjerne normeres – det sparer tid og krefter både for den som skriver, og spesielt for den som leser.

Edit: Signe lenka meg til denne juvelen av en annonse:


Written by Eli Anne

juni 12, 2009 at 17:03

Å sjørøve

leave a comment »


Dagbladet på nett har i dag en interessant overskrift, som dere ser på bildet til høyre. Det interessante (språklig sett) er ordet sjørøvet, perfektum partisipp av det som må være verbet å sjørøve. Verbet er en sammensetning av substantivet sjø og verbet røve, og er et eksempel på en sammensetningstype som er ganske spesiell. Eirik Bäcklund kaller den for nomeninnkorporering i sin hovedfagsoppgave «Da sto jeg der og pølsesvettet». Norsk har ganske mange slike sammensetninger, blant annet knivstikke, drapstrue og promilleteste, og Bäcklund argumenterer for at vi har å gjøre med en produktiv orddanningsprosess. Akkurat verbet sjørøve er nok tilbakedanna fra sjørøver, i likhet med støvsuge fra støvsuger, men det finnes også substantiv-verb-sammensetninger som ikke har kommet inn i språket på denne måten. Eirik beskriver hvordan denne typen sammensetninger ofte begynner karrieren sin som partisipper som brukes adjektivisk, som for eksempel brannforsikret, som i et brannforsikret hus. Deretter fylles paradigmet ut med finitte former. I min masteroppgave kaller jeg dette fenomenet for «smutthullsprinsippet» – en verbal sammensetning blir etablert i en form (ofte en infinitt form, altså partisipp eller infinitiv), og smetter deretter inn i de andre formene i paradigmet. Verb-verb-sammensetninger følger ofte et tilsvarende mønster, men de begynner i infinitiv og sprer seg derfra.

Når det gjelder substantiv-verb-sammensetninger, som sjørøve er et eksempel på, har de bestemte relasjoner mellom forleddet og etterleddet, altså substantivet og verbet. I sjørøve sitt tilfelle er relasjonen sted, røvingen foregår på sjøen. Andre sammensetninger med denne relasjonen (fra Eiriks oppgave) er parkeringsplassbulke og rævpule (ja, han har med dette verbet i oppgaven! Dere som ikke har lest den – gjør det!)

Written by Eli Anne

desember 12, 2008 at 09:14

Lurefising

with one comment

På norsk har vi muligheten til å kombinere to verb til en sammensetning (som jeg skriver om i masteroppgaven min). Mens jeg samlet inn slike verb fra internettet, kom jeg over sammensetningen lurefise, som tydeligvis betyr noe sånt som ‘å fise lydløst’ eller ‘fise uten at noen merker noe (med en gang), jfr. følgende eksempel (fra http://www.gjemmesiden.net/sitater.php?sitat=3)


«Je bare står her å lurefise je. Hvem trur døkk merke det først?”

Her har altså en taler av norsk tatt det på seg å fylle et leksikalsk hull – et fenomen som vi ikke tidligere har hatt et ord for, har fått sitt (sårt tiltrengte) navn. Og det er ikke bare nordmenn som føler behov for et slikt ord. På paama, et austronesisk språk talt på Vanuatu, har de en konstruksjon som minner om den norske:

sii visau
fart do.inaudibly
‘fart inaudibly’

(Eksempel hentet fra Crowley (2006): Serial verbs in Oceanic. A desriptive typology. Oxford University press. )

Nå skal jeg ikke bli helt Sapir-Whorf her, men hva med å sende en komparativ fise-antropolog på feltarbeid til både Norge og Vanuatu? Bare et forslag.

Written by Eli Anne

mai 21, 2008 at 10:17

Publisert i ord, sammensetninger