Lingvisme

En blogg om språk – skrevet av lingvistikere

Archive for the ‘språklæring’ Category

Kan man operere seg til bedre uttale?

with 4 comments

Ja, det er et spørsmål man ikke skulle tro så mange stilte seg. Men verden er mer bisarr (bisarrere?) enn man tror, noe vi har sett før i denne posten om søk-koreanere som får ungene sine tungeoperert for at de skal lære engelsk lettere. Sånn for ordens skyld: Dette er selvsagt helt vanvittig – dårlig uttale av fremmedspråk har ikke noe å gjøre med anatomien i taleorganene, det har å gjøre med at man har lært seg lydene i sitt eget språk så godt at det er vanskelig å både oppfatte og produsere lyder i andre språk man lærer seinere i livet.

Det viser seg imidlertid at ironikarusellen har snurra hele veien rundt: I denne artikkelen i Mail Online kan vi lese om Rhiannon Brooksbank-Jones fra Storbritania, som har fått utført den eksakt samme operasjonen for å få bedre uttale av koreansk!

Fra artikkelen:

‘It became apparent after a little while that I was having trouble with the Korean letter ‘L’, which is very frequent and comes from a slightly higher place in the mouth than the English ‘L’, and that my tongue was too short.

‘My pronunciation was very ‘foreign’, but now I can speak with a native Korean accent. The surgical procedure was my only option. It’s not like you can stretch your tongue otherwise. I just decided enough was enough.

Merk for det første den alltid like irriterende formuleringa «uttale av bokstaven». Grrr! Vi uttaler ikke bokstaver, vi uttaler lyder! Jeg er også litt forvirra av hva som menes med at den koreanske /l/-en uttales «høyere i munnen» – jeg kan ikke koreansk, men ifølge det jeg kan se på nettet er både koreansk  og engelsk /l/ alveolare. Jaja, avisen fikk hvertfall en (meget tynn) unnskyldning til å trykke bilder av ei søt jente i skoleuniform.

Reklamer

Written by Eli Anne

august 13, 2011 at 11:46

Publisert i lol, språklæring

Wtf, bbc?

with 2 comments

Tyler K. Perrachione, Stephanie N. Del Tufo og John D. E. Gabrieli har publisert en artikkel i nyeste nummer av Science med tittelen «Human Voice Recognition Depends on Language Ability». Abstract her, men her er et lite abstract av abstractet:

We tested voice-recognition abilities of dyslexic and control listeners for voices speaking listeners’ native language or an unfamiliar language. Individuals with dyslexia exhibited impaired voice-recognition abilities compared with controls only for voices speaking their native language.

 Dyslektikere og normalspråklige engelsktalende fikk i oppgave å lære seg å kjenne igjen stemmer de aldri hadde hørt før. Halvparten av stemmene snakka kinesisk og den andre halvparten engelsk. Resultatene ser vi her:

grafer som viser hvordan forsøkspersonene gjorde det

Dyslektikere vs normalspråklige

 De normalspråklige var flinkere til å kjenne igjen stemmene som snakka engelsk. Dyslektikerne derimot, presterte omtrent likt uavhengig av om stemmene de hørte snakka engelsk eller kinesisk. En mulig forklaring er at man bruker små variasjoner i måten folk artikulerer fonemer på til kjenne igjen stemmen deres (i tillegg til særegenheter i stemmmekvalitet, forårsaka av formen på taleorganene).

Det vil være lettere å bruke denne strategien med et språk man kan, fordi man der kjenner fonemene. Det ser ut til at dyslektikere er dårligere til å bruke denne strategien enn normalspråklige –  derfor presterer de likt uansett om stemmene de skal kjenne igjen snakker engelsk eller kinesisk. 

Ganske interessant forskning, og selve artikkelen er kort og konsis. Men det betyr selvsagt ikke at den ikke kan maltrakteres fullstendig. BBC News har nemlig prøvd å oppsummere artikkelen. Slik begynner det:

People with dyslexia struggle to recognise familiar voices, scientists suggest

Hmmm, tja. Stemmer man hører for første gang i et eksperiment er kanskje ikke det jeg ville kalt «familiar», men ok. Så blir det verre:

Humans rely on small sounds called phonemes to tell one person from another.

De bittesmå fonemene!

As we first try to form the word dog, for example, phonemes are the «duh»-«og»-«guh» sounds that our parents prompt us to make.

Shit, jeg har underprestert som forelder, jeg visste ikke at jeg måtte stave ord med en potet i munnen for å lære Åsmund å snakke!

But as we master the ability to read, we become less reliant on recognising these sounds to read, and eventually stop noticing them

 Jeg har ikke så mye å si annet enn whaaat?

bilde av pokemonen psyduck
whaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaat

Det virker som om journalisten tror at fonemer er små skjulte lyder som gjemmer seg i det vi sier, og som kan høres av noen men ikke av andre. Det går ikke an å «ignorere» fonemer, fordi fonemer er lydene ord består av!

Written by Eli Anne

august 2, 2011 at 08:57

Grotesk fremmedspråkinnlæring

with one comment

Engelsk er et verdensspråk, og i mange land begynner barn tidlig med engelskundervisning. I Sør-Korea, som har rykte på seg for å være et enormt kompetitivt samfunn, tar noen foreldre et skritt lenger enn de fleste andre for å sikre at avkommet skal få best mulig engelsk uttale: tungeoperasjoner.

Under lokalbedøvelse skjæres det et snitt i tungebåndet (frenulum linguae), den lille slimhinnefolden som går fra bunnen av munnhulen og et stykke opp langs undersiden av tunga. I noen tilfeller kan en slik operasjon være nødvendig, hvis tungebåndet er for stramt, og hindrer uttale eller gjør det vanskelig å bevege tunga (ankyloglossia). De koreanske foreldrene håper imidlertid at operasjonen skal gjøre det lettere for barnet å lære engelsk, særlig forskjellen mellom «r» og «l» som mange asiater har problemer med.

Selvsagt er det ikke stramme tungebånd som gjør at asiater har problemer med disse to lydene. Asiatiske barn som vokser opp i engelskspråklige land, snakker like flytende engelsk som andre. Problemet er at disse lydene, eller distinksjonen mellom dem, ikke finnes i mange asiatiske språk. Små babyer har evnen til å høre forskjell på alle ulike språklyder i verdens språk, en evne de mister etter hvert som de «stiller seg inn» på det språket de hører rundt seg. Hvis vi hadde fysiske forutsetninger for å lære ulike språk, hva ville vært konsekvensene av folk av ulike raser som fikk barn? Superbarn som kunne lære to språk lett, eller språk-handicappa barn som hadde feil type tunge for begge språk, og aldri lærte noe språk skikkelig?

Written by Eli Anne

mars 20, 2009 at 13:37

Publisert i språklæring, wtf?