Frukt, bær og grønnsaker – en patetisk gjennomgang

Alle som har studert på universitetet kjenner til en eller flere that person.  En person som sitter på forelesninga og bare ikke klarer å la være å komme med innspill – enten det er spørsmål eller kommentarer. Spørsmålene er gjerne dårlig skjulte forsøk på å briefe med sine egne kunnskaper, og kommentarene er så langt på siden av temaet at de får medstudentene til å stirre beklemt ned i pultene.

Da jeg studerte, tok jeg flere fag sammen med den samme that person. En av hennes typiske uttalelser kom under en semantikkforelesning der betydningsrelasjoner var temaet, og ulike frukter blei brukt som eksempel. Cue that person: ”Altså, banan er ikke egentlig en frukt, det er et bær!”.  Hvor mange ganger har man ikke hørt noe lignende? Jordbær er ikke egentlig et bær, det er en blomst! Tomat er ikke egentlig en grønnsak, det er en frukt!

Det er ikke det at jeg ikke liker sånne fakta, det er snedig nok det. Problemet er mest at den typen folk som sier sånne ting pleier å være ekstremt selvgode. Sånn ser de ofte ut:

Problemet med å buse ut med disse faktaene er at det er helt irrelevant, i tillegg til at bruken av ordet ”egentlig” er helt feil i denne sammenhengen. Banan er både en frukt og et bær – biologisk sett er den et bær, men i hverdagsspråket er den en frukt. Kategorien frukt i hverdagsspråk tar mest hensyn til smak og bruksområde – en frukt er en spiselig del av en plante, som regel med søt smak, som oftest spises rå. Den biologiske definisjonen er mer teknisk og handler om at frukten er ”blomsterplantenes organ for spredning av frø”.  Bær er i hverdagstale små søte frukter som ofte inneholder frø. Biologisk er bær en frukt produsert fra ett eneste fruktemne. Kategorien grønnsak finnes ikke i biologien i det hele tatt, den består av både frukt, bær, røtter og flere andre ting.

De samme menneskene som kan finne på å komme trekkende med frukter som egentlig er bær eller blomster, klarer gjerne å trøkke ut av seg utsagn av typen ”Patetisk betyr egentlig følelseslada”, ”gay betyr egentlig lystig” og så videre. Nei, de gjør ikke egentlig det. De gjorde opprinnelig det. En gang for lenge siden. Ord har ikke en essensiell betydning løsrevet fra bruk, de betyr det alle talerne til sammen har bestemt at de skal bety. Derfor endrer ofte betydninga seg etter hvert. Ellers hadde det blitt altfor kjedelig!

Menn og kvinner, faguttrykk og tåkedotter

Aftenpostens feminine og maskuline språkquiz kan avsløre at jeg er ørlite grann mer feminin enn maskulin – jeg fikk 12 av 12 rette på den medisinske quizen, men bare 11 av 13 på klimaquizen. Det slår alltid an med saker om forskjellen mellom menn og kvinner, og når det hele kan vinkles inn på det språklige er det helt uslåelig!

Det viser seg nemlig ifølge en undersøkelse Språkrådet har gjort om fagspråk at kvinner kan flere medisinske ord og uttrykk mens men er bedre på ord og uttrykk som har med klima og klimaendringer å gjøre. Akkurat det er ganske lite interessant – eller i det minste synes jeg ikke det er særlig lingvistisk interessant. Menn og kvinner har statistisk sett ulike interesser, og dette gjenspeiles i språket. Ganske banalt egentlig, i det store og det hele en ikke-sak. Som så ofte ellers skjuler det virkelig spennende seg lenger nede i artikkelen:

Tre av ti over 60 år vet ikke at negativt prøvesvar betyr gode nyheter for pasienten. I befolkningen er det en av fem som misforstår uttrykket, som betyr at prøveresultatet ikke tyder på sykdom.

Fagspråk kan være vanskelig og lite tilgjengelig, men som regel får det ikke større konsekvenser enn at ingen gidder å lese en artikkel du har skrevet – eller i alle fall ingen utenfor ditt eget fagfelt. Hvis du skriver lærebøker risikerer du at studentene som bruker boka finner på kallenavn til deg, og parodierer skrivestilen din for å gjøre narr av deg. (Jeg husker ei viss bok som fikk gjennomgå i studietida…).

Hvis leger ikke klarer å gjøre seg forstått av pasienter, er det mye verre og potensielt farlig. Legestudenter lærer å kommunisere bedre med pasienter gjennom faget «klinisk kommunikasjon». Offentlige instanser og de som jobber der burde kanskje gjennomgå tilsvarende opplæring? Uklar språkbruk på diverse offentlige nettsider er kanskje ikke direkte livsfarlig på samme måte, men det er frustrerende og kan bidra til økte sosiale forskjeller. Det høres dramatisk ut, men jeg tror det er helt reelt. Ta NAVs nettsider, som jeg skreiv om i forrige innlegg. Å finne informasjon på NAVs sider og  å tolke den riktig er ikke lett! Ganske mange nordmenn sliter med å lese, og man trenger absolutt ikke være analfabet for å synes at NAVs tekster er veldig tunge og vanskelige å forstå. De som finner ut av det og klarer å få det de har krav på, er gjerne de mest ressurssterke. Dårlig, vanskelig språk er en barriere mellom folk og rettighetene deres.

Språkrådet og Direktoratet for offentlig forvaltning og IKT samarbeider om prosjektet Klarspråk, som jeg synes er et veldig prisverdig prosjekt! På nettsidene finner man blant annet spalten Tåkeprat, der man finner eksempler på «tåkedotter»; håpløst uklare formuleringer. Her er en liten smakebit:

Delprosjektets sentrale aktivitet. Delprosjektene starter ut med bakgrunn i en beskjært variant av sine prekvalifiseringsskisser. I disse står ikke synergieffekter på nasjonalt nivå sentralt. Aktiviteten skal utrede og bevirke en arbeidsdeling mellom miljøene hva angår utvikling og utprøving av programsystemer, gjennomført undervisning og dokumenterte erfaringer, slik at tilsiktede synergieffekter gradvis oppnås.

Finnes det en eneste bruk av ordet synergieffekt som ikke passer inn i en omgang bullshit-bingo?

Min venninne Gunnhild, som er en kløpper i å uttrykke seg klart og konsist, pleier å be folk forklare hva de mener når de har skrevet en lang og kronglete setning. Når de har forklart hva setninga betyr, sier hun: «kan du ikke bare skrive det?» En utmerket leveregel.

Full kroppsvask skal foretas i dagens polykulturelle samfunn

Vi lingvister blir ofte kritisert/gjort narr av fordi vi synes at ”alt er greit” når det gjelder språk. Familie og venner liker å spørre meg hva som er det ”riktige” av to ulike måter å si ting på, og gang på gang må jeg skuffe dem med å si at begge deler er ok. Med unntak av taleglipper eller skader på språket er det ikke ofte at talere snakker ”feil” eller ugrammatisk. Det finnes varianter og dialekter som avviker fra slik majoriteten av norsktalende vil si noe, men det er snakk om nettopp variasjon, ikke feil.

Dette betyr ikke at det ikke er mulig å uttrykke seg klønete, tungt og uforståelig – tvert imot skjer det ganske ofte. Ta denne setninga, fra trivselsreglene til en svømmehall:

Før en går i svømmehallen eller badstuene, skal kroppsvask utføres med såpe (uten badetøy).

Hva er galt med å si ”alle som skal bade må vaske kroppen med såpe”? Når man skal uttrykke seg skriftlig, og særlig når det skal være litt formelt, går mange helt av skaftet med stivt og tungt språk. Resultatet er ofte både sørgelig og uforståelig. Jeg har de siste månedene hatt behov for å forholde meg til NAV og deres regelverk når jeg har søkt om foreldrepenger, og det er en opplevelse som kan få den beste til å rive seg i håret:

Dersom arbeidsgiveren din utbetaler full lønn i permisjonstiden og krysser av for dette på inntektsopplysningsblanketten og dessuten krysser av for at han/hun krever foreldrepengene utbetalt til seg, regnes det som at arbeidsgiveren søker om refusjon fra folketrygden. Du som arbeidstaker må selv søke om foreldrepenger for at arbeidsgiveren din skal få refusjon.

Javel nei, ok. Dersom arbeidsgiveren krever foreldrepengene utbetalt til seg? Et monster av en setning, med innledende leddsetning av episke dimensjoner. Relasjonen mellom den første og den siste setninga er mildt sagt uklar. Etter mye finlesing skjønner man at det dreier seg om følgende:

Hvis arbeidsgiver fortsetter å gi deg lønn mens du har permisjon, må han søke om refusjon av disse pengene fra folketrygden. For å gjøre det, må han krysse av for følgende på inntektsopplysningsblanketten:

1. At han utbetaler lønn i permisjonstida.
2. At han krever foreldrepengene utbetalt til seg.

For at arbeidsgiveren skal få refundert lønna han betaler deg mens du har permisjon, må også du søke om foreldrepenger.

Se så! NAV burde ansette meg som tekstforfatter! 😉

En hyppig synder når det kommer til ugjennomtrengelig tekst er nettsidene til diverse universiteter. Ikke så rart egentlig, for forskerne sitter ofte med nesa laaangt nede i sine prosjekter, og så skal de skrive sammendrag av det hele til universitetets nettsider. Resultatet er interne, innviklede tekster som ikke egentlig treffer noen tenkelig målgruppe. Her er ett eksempel, en beskrivelse av et pågående forskningsprosjekt:

Prosjektets hovedmål er å studere kosmopolitiske og (post)nasjonale tendenser i konstruksjonen av et kulturelt selv i dagens polykulturelle samfunn.

Mobiliseringen av samfunnet i et demokratisk, selvbestemmende fellesskap forutsetter en viss grad av kulturell integrasjon av befolkningen. Med svekkelsen av den tradisjonelle, monokulturelle nasjonalstaten må slik integrasjon finne sted på nye, postnasjonale og kosmopolitiske måter, og håndtere nye, flerkulturelle problemstillinger.

Litteratur danner et forskningsfelt som gjør det mulig å studere forestillinger om både livsformer, reaksjonsmønstre, konfliktstrukturer og mestringsstrategier i det senmoderne, globaliserte samfunn. Materialet er litteratur, film og andre kulturytringer.

Jeg måtte spørre en litteraturviter om forklaring, og hun kunne forklare meg at det dreier seg om ”en analyse av tekster for å undersøke flerkulturalitet, moderne kultur og individet i det moderne samfunn” (takk Mari!). Kunne de ikke bare skrevet det?

Det usynlige limet

Lingvistisk skjønnlitteratur, finnes det? Ja, og det er fantastisk! Timothy McSweeney har skrevet I Am the Invisible Thing That Holds Together the Two Halves of a Compound Word. Et lite utdrag:

And so I pulled «dog» to «house» and «bird» to «bath» and «hell» to «cat» and «quick» to «silver.» I pulled «news» to «paper» and then «paper» to «work.» Once, on a dare, I pulled «long» to «shore» to «man.» The crowd around was thunderstruck; the performance helped me acquire a motorcar and a houseboat and several other conspicuous markers of wealth and power. Things were good.

Hva er den usynlige kraften som knytter sammen ord til sammensetninger? Den som visste det! Masteroppgaven min (pdf) handla om verb-verb-sammensetninger – blant annet hvilke verb som inngår i slike sammensetninger og hva som skjer med betydninga til verb som knyttes sammen på denne måten. Verb-verb-sammensetningene er relativt sjeldne sammenligna med sammensetninger som består av to (eller flere) substantiver. På norsk har vi veldig mange sånne. Jeg har inntrykk av at mange tror at dette er veldig spesielt for norsk. Norsk er nok et av de språkene som ivrigst setter sammen ord, men det er veldig vanlig også på engelsk. Noen lar seg lure av at engelsk har en spinnvill ortografi, slik at de noen ganger skriver sammensetninger i ett ord, noen ganger i to og noen ganger med bindestrek. Skrivemåten er helt uvesentlig. Det som skjer når ord settes sammen er følgende:

• To (eller fler) hovedtrykk blir til ett
• Ett av leddene (nesten alltid det siste) blir til hode i sammensetninga. Hodet bestemmer ordklassen til sammensetninga. Hodet bestemmer også som regel hva slags ting sammensetninga refererer til: En allværsjakke er ei slags jakke, en rumpetaske er en type taske. Noen ganger gjelder ikke dette, for eksempel for ord som tøysekopp, som ikke er en slags kopp, eller en asshat, som slett ikke er en hatt!
• Det oppstår en relasjon mellom leddene, som er «usynlig», men som like fullt er en del av betydninga til sammensetninga.

Det er muligens det siste punktet vi kan kalle «the Invisible Thing That Holds Together the Two Halves of a Compound Word». Relasjonen mellom leddene er ikke eksplisitt – og den trenger ikke en gang være den samme alltid. Hva er en dørselger? En som selger varer ved døra, eller en som selger dører? Og før du innvender at den siste tolkninga er for søkt: Jeg kjenner ei som jobba med å selge vinduer og dører – over telefonen! Dør-, vindus- og telefonselger i ett!

Mistolkes den usynlige kraften, kan det oppstå festlige misforståelser, som da våre alles kjære venner på Nyhetsspeilet trodde folkehelseinstituttets pandemiplanleggere holdt på med skumle planer om å smitte hele Norges befolkning med basillusker og grums.

Mest av alt er det en fascinerende kraft. At ord kan limes sammen sånn helt uten videre er jo fantastisk, og ikke så rent lite magisk.