Archive for mars 2010
SNOOTY og *FRENCH – refleksjoner rundt optimalitetsteori
Advarsel: Denne posten er mest for lingvister. Og kanskje mest for lingvister som har en viss kjennskap til OT. Gode gamle optimalitetsteori, med sin generator, sine restriksjoner og sin evaluator. Sine tabeller, kryptiske forkortelser (*SS, IDENT, ONS for å nevne noen), og sin pekende hånd, så sjarmerende out of place midt i formelt utseende serious business-tabeller.
Vent nå litt, «tabeller»? Alle som har drevet med OT veit at dette ikke er noen alminnelige, simple «tabeller». Nei, dette er tablåer. Eller, unnskyld meg, tableauxer.
Lance Nathan har skrevet en eksellent artikkel om temaet, som alle bør lese. Her er en liten smakebit:
The question that remains unanswered throughout the OT literature, however, is the following. If these things are clearly «tables,» why call them tableaux? I propose to answer this question within an OT framework, as follows.
First, we need to postulate the following two constraints:
- Snooty: Be as pretentious as possible when writing an academic treatise.
- *French: Avoid using French.
Og derifra blir det bare bedre…
«Er Jonas og Jens MK Ultra kandidater [sic] med biorobot-adferd?»
Ja se det kan noen og enhver lure på. Ok, kanskje ikke noen og enhver, men i alle fall noen.
La oss stille opp hypotesen at så vel Jonas som Jens er MK Ultra programmerte kandidater. ”Teknologisk sett” vil det innebære at de mottar sine instrukser utenfra, ikke bare som direktiver eller instrukser på hemmelige Bilderberg-møter, men også som trådløs feed gjennom luften ! Mao. at noen ved et kontrollpanel styrer Stoltenberg og Støre lik buktalere eller dukketeaterdukker…!
Hvor sannsynlig jeg synes det høres ut at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er «bio-roboter», trenger jeg vel ikke å si noe mer om. Men så blir det interessant.
Som en kuriositet kan det nevnes at Jonas og Jens, hver for seg er blitt konfrontert om chemtrails. Begge disse samtalene har endt med at så vel Jonas som Jens har ytret ordene ”Ikke bra !” og forlatt åstedet, uten å si “Hei”, “Ha det” eller rundet av sine sjeldne folkelige samtaler på en verdig måte. ”Ikke bra” – er vel ikke en setning som er verdig en statsråd ? Så vel subjekt som verb mangler jo. Ordene falt om samme tema, på samme måte, uavhengig av hverandre om TABU-tema nr. 6. Mottar de samme trådløse mind control feed til tider…tema for tema ?
Dette er oppsiktsvekkende påstander, men vi kan ikke forvente mindre. Og attpåtil med argumenter av grammatisk karakter. «Ikke bra» er ifølge artikkelen en «setning» som ikke er verdig en statsråd. Nei, og en setning er det jo heller ikke, men en adjektivfrase. Hvorfor noen velger å ikke avslutte en samtale med «ha det», kan vi jo spekulere i – uten at jeg i utgangspunktet synes det er så veldig uvanlig. At frasen «ikke bra» mangler verbal og subjekt blir et svakt argument hvis artikkelforfatteren mener at de heller burda sagt «ha det» – her er det riktignok et verbal, men ikke noe subjekt. «Hei» har ingen av delene.
Mener artikkelforfatteren at statsråder alltid må ytre seg i fullstendige setninger? For i så fall tror jeg vedkommende er dømt til å bli skuffa. Faktum er at vi bruker hele setninger i grammatisk forstand (dvs med minimum subjekt og verbal) mye sjeldnere i tale enn mange tror. Nøling, rettelser og ufullstendige setninger er veldig vanlig, men vi «redigerer» dem vekk når vi prosesserer tale.
Her er en transkripsjon av en tale av ingen andre enn Jens Stoltenberg selv, henta fra boka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut og andre myter om språk*.
øh og det som er spennende når arbeiderpartiet lager programmer er atte det er jo ikke det blir jo virkelighet asså … eh når når for eksempel auf tok opp på vårt landsmøte #for #noen #år #siden at det skulle #bli gratis skole#bøker i videregående skole … nå er det gratis skoleb- #skoleb-bøker i videregående skole … øh når vi for eksempel sa at alle skulle ha .. pensjon fra to og seksti år .. så vedtok vi det og så nå har det blitt virkelighet
Det virker ikke spesielt veltalende når det skrives ned, gjør det vel? Her er skriftspråksversjonen:
Det som er spennende når Arbeiderpartiet lager programmer er at det blir virkelighet. Når for eksempel AUF tok opp på vårt landsmøte for noen år siden at det skulle bli gratis skolebøker i videregående skole, så ble det gratis skolebøker i videregående skole. Og når vi for eksempel sa at alle skulle ha pensjon fra sekstito år, så vedtok vi det, og nå har det blitt virkelighet.
Prøv å høre etter på hva folk egentlig sier, altså formen, istedenfor innholdet, og jeg lover at du vil bli overraska over hvor annerledes tale er fra skrift. At både Støre og Stoltenberg bruker uttrykket «ikke bra» er ikke akkurat så utrolig påfallende – språket er fullt av faste uttrykk som dette, og ofte bruker vi dem som enheter uten å tenke over hva de er bygd opp av.
Vi går videre i Nyhetsspeilet-artikkelen:
Som TV-figur er det Jens som tar biorobot-kaka av de to: Alltid med samme tonefall, med enkle setninger som lyder lik en oppvakt ungdomsskoleelev, med fravær av spontanitet, improvisasjon og forvirring, uten antenner for det som rører seg blant folk flest, og uten initiativer som ikke kommer fra NWO…
Tja, hva skal vi si til dette?Det er vanskelig å tilbakevise påstander som ikke er underbygd med noen form for bevis. Jens Stoltenberg snakker med samme tonefall hele tiden? Sammenligna med hvem da? Hva betyr denne påstanden egentlig? Fravær av spontanitet og improvisasjon er kanskje ikke så rart hos en statsminister, det er vel naturlig å anta at han planlegger hva han skal si i større grad enn gjennomsnittet av oss. Og hvordan avgjør man hvorvidt et utsagn er spontant eller ikke? Her trengs det flere kriterier.
* Fløgstad, Guro og Anders Vaa 2010 (Kagge).
Hvilke lyder ligner mest?
Mannen min spurte meg i dag tidlig om hvilke bokstaver som høres likest ut på norsk. Før jeg rakk å si noe, retta han på spørsmålet: «Jeg mener lyder». Flink mann. Det er en ganske vanlig nybegynnerfeil å omtale lyder som bokstaver, sikkert fordi skriftspråket er så viktig for oss. Men bokstaver «høres» ikke ut på noen måte – bokstaver er symboler for lyder. Pirkete? Kanskje, men tenk på de lydene som ikke har en bokstav til å representere seg (stakkars), der vi må ty til flere enn en bokstav. /ç/ for eksempel («kj-lyden»), eller /ʃ/ («skj-lyden»). Noen lyder kan representeres av ulike bokstaver, som /j/, som i «ja» og «gikk». En sikker måte å avsløre seg for sensor på i en ex.fac-besvarelse er å snakke om «artikulasjon av bokstaver» – det gir frowny face i margen.
Tilbake til Eivinds spørsmål: Hvilke lyder ligner mest på hverandre, og er dermed lettest å forveksle? Vel, for hvem? Det er en kjent sak at det er vanskelig å oppfatte distinksjoner man ikke er vant til i sitt språk. Utlendinger som lærer norsk, har problemer med å skille mellom fonemer de ikke har i sitt språk, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis den fysiologsiske evnen til å skille lydene fra hverandre det er noe i veien med, men det er det å legge merke til forskjellen som er vanskelig. Når man lærer morsmålet sitt, lærer man også å ignorere forskjeller som ikke er vesentlige. Derfor synes nordmenn at /s/ og /z/ høres ganske like ut, og mange fra f.eks Japan at /r/ og /l/ høres like ut.
For nordmenn, tja. Kan det være at lyder som danner minimale par (lyder som skilles bare av ett trekk) er lette å forveksle? Skjer det f eks at vi hører /b/ som /p/ eller omvendt? Vi tenkte litt på dette, og kom fram til at ikke er så lett å overse det «tydelige smellet» vi hører ved /p/en. Digresjon: Lingvistikknovisers beskrivelser av plosiver er så søte – jeg har lest ganske mange beskrivelser av typen «plosiver eksploderer ut av munnen» :-3
Det er forresten vanskeligere å skille minimale stemthets-par i posisjoner der aspirasjonen forsvinner for den ustemte – jeg husker ennå hvordan jeg aldri helt visste om «skog» skulle skrives «skog» eller «sgog» i mine yngre dager. Det er en type feil jeg gjør ennå, og det var ikke før nylig at jeg fant ut at «foreløpig» ikke skrives «foreløbig». Alle som føler for å dra en vits om bløde konsonanter kan ta den nå og få det ut av systemet 😛 Prøv forresten et Google-søk på «han sgo»:
- han bestemmte seg for at han sgo ver EVIG SINGEL
- d såg ud såm åm han sgo knekka samen
- Han sgo au ud på rodleski
De gode nyhetene for alle som sliter med dette, er at det faktisk ikke er mulig å oppfatte noen forskjell på plosiver i denne posisjonen (s+plosiv), fordi forskjellen mellom dem er nøytralisert. Vi kan tro at vi hører forskjell, men det er påvirkning fra ortografien.
Ustemte frikativer som /ʃ/, /s/ og /f/ er gode kandidater. Disse lydene kjennetegnes av turbulent luftstrøm og mye lyd (støy) i de høye frekvensene. Folk litt oppe i årene mister ofte hørsel i disse frekvensene, og vil også kunne ha problemer med disse lydene. Telefoner kutter vekk de høyeste frekvensene og kan gjøre det vanskelig for noen og enhver å skille dem. Men telefonen er jo en notorisk kilde til tull og tøys generelt, og bare prøv å ha en litt rar adresse som du må stave. Jeg får brev fra forsikringsselskapet mitt adressert til «Minister Fittlefsvei» (det rette er Minister Dittlefsvei).
Jeg har ikke egentlig noen konklusjon eller noe fasitsvar på dette spørsmålet. Det er mange faktorer som spiller inn, og i de fleste tilfeller gjør konteksten og det faktum at det er at vi oppfatter riktig likevel. Heltikfis.
Kommer håndskrift til å forsvinne?
Danske forskere mener at håndskrift kommer til å dø ut.
Det er kun et spørgsmål om tid, før håndskriften glider helt ud af det obligatoriske pensum i skolen, mener fremtidsforsker Johan Peter Paludan fra Instituttet for Fremtidsforskning.
For å ta det mest presserende først: Hvorfor i alle dager har vi ikke et sånt institutt i Norge? Selve konseptet «institutt for fremtidsforskning» er meget futuristisk, noe som skaper en herlig apellerende rekursivitet.
Professor Niels Egelund fra Danmarks Pædagogiske Universitetsskole har bemærket en tydelig udvikling i danske skoleelevers evne til at skrive i hånden i de seneste år. I takt med, at computer og sms er blevet dagligdag, er håndskriften blevet sværere og sværere at læse.
Spørsmålet som umiddelbart melder seg er følgende: Hvordan kvantifiserer man lesbarheten til en håndskrift? At det finnes mer og mindre lesbar håndskrift er jeg med på, men jeg synes denne observasjonen var noe uvitenskapelig. Jeg har sett håndskrevne brev fra tidlig 1900-tall, og for meg var de komplett uleselige. Nå har jeg riktignok også lest mange eksamensoppgaver, og det skal ikke stikkes under en stol at noen av dem var på grensa til det uleselige. Men at Niels Egelund har sett flere og flere eksempler på håndskrift han ikke klarer å tyde, kan altså tyde på to ting:
– Elevene har fått objektivt mindre leselig håndskrift (hva enn det vil si)
– Niels Egelund har blitt eldre, og «håndskrift» har endra seg siden han lærte å skrive
Kanskje er det en blanding av disse to som bidrar til Egelunds observasjon?
Er det her vi skal si at «det kreves mer forskning»? Hva som oppfattes som mer og mindre leselig kunne vært et interessant tema – hvor skakk må en t være før den ligner mer på en f? Hvilke bokstaver tåler mest variasjon før de blir ugjenkjennelige? Hvor slurvete må en g være før den ligner mest på en s?
Jeg føler meg forresten truffet av denne kommentaren til Egelund:
I dag har mange af eleverne svært ved at styre finmotorikken, og de holder helt mærkværdigt på pennen.
Egelund er åpenbart høyrehendt, og har aldri opplevd valget mellom å «holde helt mærkverdigt på pennen» og å sitte igjen med en svart grøt der hånda har subba over det man nettopp har skrevet, samt en skjemmende svart flekk på den ene sida av hånda. Å løse dette problemet burde være en Nobelpris verdig
Frie lanser versus frie landser
Ville du hyret inn en person som ikke vet hvordan hans/hennes egen yrkesbetegnelse staves? En sneker for eksempel? Hva med en kosulent? Artig, men utvedydig stave/tastefeil. Men jeg fikk tips av Strekker i kommentarfeltet om en snodig yrkesbetegnelse som ser ut til å være et eggcorn – frilandsjournalist. 3370 treff på Google mot ca 134 000 på den korrekte formen frilansjournalist (uten d). I rettferdighetens navn skal det sies at ikke alle disse 3770 treffene er skrevet av frilandsjournalistene selv, men det finnes oppføringer i diverse bedriftskataloger…
Betegnelsen frilanser kommer fra engelsk free lance, og bruktes opprinnelig om en ridder eller leiesoldat som tjente den som betalte best. Logisk når man får det forklart, men ikke noe man skjønner av seg selv. Og sånn oppstår reanalysen, for de færreste talere har kjennskap til diakronien når de bruker ord. Da tolkes «lans» som «lands», som tross alt er et mer gjennkjennelig ord i moderne norsk. Vakkert.
Overskrift. Skal skrive en som virkelig fenger.
Prisen for mest velformulerte overskrift går til…Aftenposten
Lingvisme 