Hvorfor jeg egentlig vil snakke dansk

Som sørlending oppvokst på østlandet blei jeg ofte kalt «danskepølsa» i oppveksten (logisk nok). (Og som en sidekommentar, en av de som oftest kalte meg dette, hadde det svært lite heldige navnet Ole-Guttorm. Snakk om å sitte i glasshus!)

Lingvister er ofte opptatt av å stagge folks lyst til å rangere språk som «bedre» eller «dårligere» til å uttrykke ting. «Norsk er et fattig språk» sier folk, og så kommer en sur lingvist og sier nei det er det ikke fordi sånn og slik og faktisk så er det veldig problematisk å telle ord og så videre.

Eller «tjekkisk er verdens vanskeligste språk» sier de kanskje (noen sa dette til meg en gang, jeg sverger!). Og så kommer det en lingvist og sier at morfologi er en type kompleksitet, men språk kan være komplekse eller mindre komplekse på mange måter, og sånne ting er vanskelig å måle og så videre og så videre helt til alle tenker «shiish, hvem slapp inn denne surmaga party pooperen?».

Dette var en lang og kronglete måte å komme til temaet på. Temaet er yndlingsspråk. For selvsagt kan lingvister ha yndlingsspråk! Mitt personlige er dansk. Det føles litt stusselig i blant. Man har jo en følelse av som lingvist at hvis noen spør en om ens yndlingsspråk så må man svare Khoisan eller Nizaa eller Piraha eller noen eksotisk som ingen har hørt om, med klikkelyder eller ergativ eller i det minste aspekt!

Men jeg liker best dansk. Det høres så morsomt ut. De gjør så mye stilig. For eksemplel måten de begynner utrolig mange setninger med «men». Det lille ordet «nåh» som kan bety alt mellom himmel og jord. Og sist men ikke minst: Verdens vakreste ord: Fjumre. Sukk

Quiz

Hvilken lingvistiske teori er det vi illustrerer her?

 

Klikk for større!

Torskelår

Jeg er lingvist, ikke marinbiolog, men jeg tror kanskje ikke at torsken har noen kroppsdel som kan benevnes med ordet lår. Min kollega foreslo at de kanskje kan dreie seg om en feilslått oversettelse av det engelske loin. I kjøtt-terminologi er dette kjøttet fra området mellom ribbeina og hofta, det vi på norsk kan kalle sideflesket. Det er litt pussig å bruke det om fisk, siden fisker heller ikke har hofter (eller har de?), men å betegne det som lår må vel kunne sies å være relativt absurd.

Forøvrig: In the name of science googla jeg «fish thighs» for å se hva jeg fant, og det første treffet lød «would rubbing fish oil on my thighs make them bigger?» Eeeeh kanskje? Her er det tydeligvis et uutnytta marked.

Om kjøleskapsmagneter og irsk språk

Dette innlegget er skrevet av Jenny

Barack Obama besøkte Irland i mai i år, og selv fra utsiden er det åpenbart at dette var en stor begivenhet, mye større enn da Obama kom til Oslo for å motta fredsprisen. Irene har et helt spesielt forhold til USA fordi så mange irer har emigrert dit opp gjennom tiden, og når Obama i tillegg har irske aner, gikk irene mann av huse for å feire at han kom.

Et av de mange sporene av presidentbesøket kan ses i landets turistbutikker: Kjøleskapsmagneter (!) med Obama som drikker nasjonaløllet Guinness:

Disse er jo så tacky at det er morsomt, men jeg fikk meg likevel ikke til å kjøpe en – på grunn av den irske teksten is féider linn, en feilstavet versjon av frasen is féidir linn, som er hentet fra Obamas tale i Dublin og utgjør den irske oversettelsen av det kjente slagordet yes we can.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si noe lignende, men sær skrivings feil på norske skilt blekner i sammenlikning. Irsk tekst i det offentlige rom kryr av slike skrivefeil, og dette er en av mange indikasjoner på at det irske språket kjemper for å overleve i sin tradisjonelle form.

Det er vanskelig å finne konkrete og korrekte tall på hvor mange som snakker irsk i dag. I følge ett overslag er det ca. 20.000-30.000 som har språket som morsmål, og ca. 100.000 som bruker språket i dagliglivet. Andre kilder går så langt som til å anslå at 90% av de som bruker irsk til daglig, har engelsk som morsmål og irsk som sitt andrespråk.

Hva skjer når majoriteten av de som bruker minoritetsspråket i et land, har majoritetsspråket som morsmål? Minoritetsspråket endrer seg. Språkendring i seg selv er en naturlig og uproblematisk prosess, som selv ikke den mest innbitte purist – heldigvis – vil klare å stanse. Det som skjer med det irske språket, er derimot en helt annen historie.

I over hundre år har det skjedd en gradvis utvikling hvor flere og flere foreldre har begynt å snakke engelsk heller enn irsk med barna sine, med det åpenbare resultat at språket får færre og færre morsmålstalere. Samtidig har engelske morsmålstalere lært seg irsk og begynt å bruke språket både hjemme og i offentligheten.

Mange engelske morsmålstalere snakker en type irsk som er sterkt påvirket av engelsk både i ordforråd, uttale og syntaks. Det har gått så langt at de som har irsk som morsmål, og de som har irsk som andrespråk, i følge enkelte er i ferd med å utvikle problemer med å forstå hverandre.

Med andre ord ser det ut til at det irske språket kommer til å overleve, men i en form som du helst bør kunne engelsk for å forstå. Det står for meg som et temmelig trist resultat.

Kan man operere seg til bedre uttale?

Ja, det er et spørsmål man ikke skulle tro så mange stilte seg. Men verden er mer bisarr (bisarrere?) enn man tror, noe vi har sett før i denne posten om søk-koreanere som får ungene sine tungeoperert for at de skal lære engelsk lettere. Sånn for ordens skyld: Dette er selvsagt helt vanvittig – dårlig uttale av fremmedspråk har ikke noe å gjøre med anatomien i taleorganene, det har å gjøre med at man har lært seg lydene i sitt eget språk så godt at det er vanskelig å både oppfatte og produsere lyder i andre språk man lærer seinere i livet.

Det viser seg imidlertid at ironikarusellen har snurra hele veien rundt: I denne artikkelen i Mail Online kan vi lese om Rhiannon Brooksbank-Jones fra Storbritania, som har fått utført den eksakt samme operasjonen for å få bedre uttale av koreansk!

Fra artikkelen:

‘It became apparent after a little while that I was having trouble with the Korean letter ‘L’, which is very frequent and comes from a slightly higher place in the mouth than the English ‘L’, and that my tongue was too short.

‘My pronunciation was very ‘foreign’, but now I can speak with a native Korean accent. The surgical procedure was my only option. It’s not like you can stretch your tongue otherwise. I just decided enough was enough.

Merk for det første den alltid like irriterende formuleringa «uttale av bokstaven». Grrr! Vi uttaler ikke bokstaver, vi uttaler lyder! Jeg er også litt forvirra av hva som menes med at den koreanske /l/-en uttales «høyere i munnen» – jeg kan ikke koreansk, men ifølge det jeg kan se på nettet er både koreansk  og engelsk /l/ alveolare. Jaja, avisen fikk hvertfall en (meget tynn) unnskyldning til å trykke bilder av ei søt jente i skoleuniform.

Wtf, bbc?

Tyler K. Perrachione, Stephanie N. Del Tufo og John D. E. Gabrieli har publisert en artikkel i nyeste nummer av Science med tittelen «Human Voice Recognition Depends on Language Ability». Abstract her, men her er et lite abstract av abstractet:

We tested voice-recognition abilities of dyslexic and control listeners for voices speaking listeners’ native language or an unfamiliar language. Individuals with dyslexia exhibited impaired voice-recognition abilities compared with controls only for voices speaking their native language.

 Dyslektikere og normalspråklige engelsktalende fikk i oppgave å lære seg å kjenne igjen stemmer de aldri hadde hørt før. Halvparten av stemmene snakka kinesisk og den andre halvparten engelsk. Resultatene ser vi her:

Dyslektikere vs normalspråklige

 De normalspråklige var flinkere til å kjenne igjen stemmene som snakka engelsk. Dyslektikerne derimot, presterte omtrent likt uavhengig av om stemmene de hørte snakka engelsk eller kinesisk. En mulig forklaring er at man bruker små variasjoner i måten folk artikulerer fonemer på til kjenne igjen stemmen deres (i tillegg til særegenheter i stemmmekvalitet, forårsaka av formen på taleorganene).

Det vil være lettere å bruke denne strategien med et språk man kan, fordi man der kjenner fonemene. Det ser ut til at dyslektikere er dårligere til å bruke denne strategien enn normalspråklige –  derfor presterer de likt uansett om stemmene de skal kjenne igjen snakker engelsk eller kinesisk. 

Ganske interessant forskning, og selve artikkelen er kort og konsis. Men det betyr selvsagt ikke at den ikke kan maltrakteres fullstendig. BBC News har nemlig prøvd å oppsummere artikkelen. Slik begynner det:

People with dyslexia struggle to recognise familiar voices, scientists suggest

Hmmm, tja. Stemmer man hører for første gang i et eksperiment er kanskje ikke det jeg ville kalt «familiar», men ok. Så blir det verre:

Humans rely on small sounds called phonemes to tell one person from another.

De bittesmå fonemene!

As we first try to form the word dog, for example, phonemes are the «duh»-«og»-«guh» sounds that our parents prompt us to make.

Shit, jeg har underprestert som forelder, jeg visste ikke at jeg måtte stave ord med en potet i munnen for å lære Åsmund å snakke!

But as we master the ability to read, we become less reliant on recognising these sounds to read, and eventually stop noticing them

 Jeg har ikke så mye å si annet enn whaaat?

whaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaat

Det virker som om journalisten tror at fonemer er små skjulte lyder som gjemmer seg i det vi sier, og som kan høres av noen men ikke av andre. Det går ikke an å «ignorere» fonemer, fordi fonemer er lydene ord består av!

Hviskeleken med google translate

På engelsk heter leken «broken telephone», men på norsk kalles den hviskeleken. Typisk for barnebursdager – en person finner på en frase eller en setning, og hvisker den videre til nestemann, som hvisker den videre, og så videre til beskjeden vender tilbaker til den opprinnelige avsenderen, i forvrengt form. Ideen med å oversette noe fram og tilbake ved hjelp av automatisk oversettelsesprogramvare er ikke ny, jeg har sett mange av den sorten, og har til og med prøvd å lage min egen variant ved hjelp av Panne-mannen. Men Google trodde vi var en bot (det var vi jo på sett og vis også) og stoppet de automatiske søkene våre. Da er det jo fint at noen har lagd noe tilsvarende; Translation Telephone. Der kan man putte inn hva det skal være, og Google Translate oversetter fra engelsk, via 20 tilfeldige språk og tilbake til engelsk igjen.

Jeg prøvde den ut, og valgte setninga «I like big butts and I cannot lie». Det blei til «It is my medicine, but can not be found». «Compounds are cool» blei til det noe illevarslende «Data in the cold». Shakespeare-sitatet «They have been at a great feast of languages» blei til «language is too large». Indeed it is, indeed it is.

Har du tilgang har du tilgang

Det er kanskje ikke nytt for så mange at offentlige instanser og skjemaer til tider inneholder krøkkete språk. Følgende, henta fra  rettledningen til RF-1059, er et godt eksempel:

Du vil ha tilgang til dette skjemaet om du har tilgang til hovedskjemaet dette skjemaet er et vedleggsskjema til

Eh, ok. Skatteetaten kan få sagt det!

Tidlig krøkes…

Det er nok ikke bare lett å være barn av en lingvist. Sønnen min har i en alder av snart åtte måneder måtte finne seg i følgende:

– jeg gjør narr av fonotaksen hans (nei, [ŋ] forekommer ikke først i norske stavelser)
– Jeg påpeker stadig at han bruker lyder han umulig kan ha hørt i input (OMG, hvor har du lært [θ] og [ǂ]?)
– jeg gjør narr av at han bruker alveolar trll når han er sinna (WAAAH rrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr, WAAAAH rrrrrrrr)
– jeg lar det gå sport i å kalle ting ved tøysenavn (kjøleskap er brøleskap, t-banen er bananen, stellebord er sprellebord)
– jeg kler han opp i lingvistikk-outfitter:

En wug er ikke det verste man kan ha på seg! Så får jeg se hvor gammel han rekker å bli før jeg prøver wug-testen på han 😉

Minimum tre, maksimum tre?

Jeg fikk et brev i posten i dag fra bokklubben jeg har sagt ja til å bli medlem i. (Hva kan jeg si, de lokka med gavekort på 1000 kroner). De tusen kronene må man bruke på utvalgte bøker og dingsedangser. Men ikke på hvilken som helst slags måte! Nei, det er regler!

Med dette gavekortet kan du velge […] blant hele 485 bøker

Du må velge minimum tre bøker og på grunn av bokavtalen heller ikke flere, ellers har du ingen begrensning.

Så…jeg må velge MINIMUM tre bøker. Ok, can do. Men ikke flere enn tre! Um, så jeg kan må velge nøyaktig tre med andre ord? Jeg veit ikke helt om det er matematikkunnskapene eller evnen til å uttrykke seg det skorter på hos bokklubben, men noe er det.

I matematiske termer kan det oppsummeres slik: (−∞, 3] ∩ [3, ∞). Kanskje neste brev jeg får fra dem inneholder noe sånt?